Oslo Konserthus 2.9.2010 Wolfgang Amadeus Mozart: Symfoni nr. 25, Jon Øivind Ness: Cellokonsert Wet blubber soup, Carl Nielsen: Symfoni nr. 5
Oslo-filharmonien dir.: Jukka-Pekka Saraste, Øystein Birkeland – cello
De ga et svar med et kraftig smell overfor alle oss som syntes at Oslo-filharmonien var begynt å få tendenser av å bli slappe og sedate og at de ikke hadde nyere musikk på programmet. Med denne konserten slo orkesteret på en svært tydelig måte fast at det hverken er blitt søvndyssende eller er allergiske mot musikk fra de siste hundre år.
Det var en utrolig opplevelse vi fikk med den femte symfonien til Carl Nielsen. Hans symfonier er ikke så altfor ofte framført her hjemme, særlig ikke den stort anlagte femte symfonien fra 1920-tallet. Selv om symfonien er dramatisk i sin store form er det også musikk som er typisk Carl Nielsen. Bak hver eneste frase ligger det et lite smil, et ‘dansk grin’, fordi du drar kjensel på vendinger og tonespråk fra andre av hans verk. Eksempelvis Maskerade-operaen som er laget etter Ludvig Holbergs skuespill. Med denne symfonien tegner Carl Nielsen et landskap klart hørendes hjemme på 1920-tallet. Symfonien kjennetegnes ved avsnittene for skarptromma som ofte bryter inn, første gangen i en jazz-liknende melodiføring i strykerne.
Det var et usedvanlig velopplagt orkester og dirigent som gjorde dette til en stor kveld for oss. Inspirerende og struttende av spilleglede ga de oss en opplevelse av de helt store. Det var Carl Nielsen så det virkelig gnistret.
Vi merket allerede på åpningsnummeret, Mozarts symfoni nr. 25, at orkesteret virkelig var sugne på å spille etter sommerferien. Denne symfonien regnes som den første av de ‘alvorlig’ anlagte symfonier fra Mozarts hånd. På den tiden han skrev den var symfonier noe helt annet enn det senere utviklet seg til, eksempelvis skrev samtidige Haydn en ny symfoni til underholdning for hver gang fyrsten hadde en middagsgjest, dvs. ca. hver tredje uke. Men i sin symfoni nr. 25 meisler Mozart ut et tonespråk og en struktur som går langt utover middagsunderholdningen. Utadvendt og energisk ga orkestermusikerne og dirigent oss denne symfonien.
Jon Øivind Ness’ cellokonsert Wet blubber soup er som flere andre av hans verk blitt tatt godt hånd om av Oslo-filharmonien. De har for ikke lenge siden spilt den inn på CD. Hans musikk har det forfriskende ved seg at han låner fra eller er inspirert av nyere og populære sjangre som eksempelvis punk og Zappa. Så også med denne konserten. ‘Våt spekksuppe’ er fra begynnelsen av 2000-tallet og som tittelen antyder med referanser til 10CC. Det er et verk med store utfordringer spillemessig og teknisk, avgjort ikke av det mest lettfattelige men som med mye av Ness’ musikk skaper, vekker det interesse og nyfikenhet. Konserten er tilegnet Øystein Birkeland som også framførte det krevende verket på gårsdagens konsert.
Og så kom vi til det helt store. Med framføringen av Carl Nielsens symfoni slo Oslo-filharmonien fast på en klar og tydelig måte hvor det hører hjemme: helt i toppen!
