Carter Pann: Klaverkonsert (1996/7), Deux sejours (1994), Dance Partita (1995), Two Portraits of Barcelona (1994)
Barry Snyder – klaver, Czech State Philharmonic Brno dir.: José Serebrier Naxos 8.559043
Blekket må knapt ha tørket fra notepapiret før disse komposisjonene presenteres gjennom CD. Unge Carter Pann, født i 1972, er en uvanlig begavelse og et navn vi helt sikkert kommer til å høre mer til.
Om dette er musikk av i dag, skriver han ikke modernistisk. De som er redd for å få hauger med pling-plong og sinte utropstegn i hodet, kan ta det helt med ro. Snarere er dette musikk som umiddelbart kan få en til misforstått å tro at det er lett-musikk, skrevet for underholdning. For lytter man med halvt øre til, kan det første gang lyde faktisk slik.
Men det er det alldeles ikke. Selv om musikken faller umiddelbart lett for hugen, er det mer enn underholdning. Unge Pann skriver i nesten ungdommelig overmot. Hans fantasi og uttrykksmåte har nesten ingen grenser. I eksempelvis klaverkonserten bruker han flere satser med uttrykksmusikk før han kommer til poenget og skriver en sats i nesten klassisk forstand. Ironisk har han også kalt den The Concert.
Før dette lar han en full mann gjennomgå med sjangling og fyllete snøvling i Piña Colada, presenterer en pianojazz-sats og en bluessats før han tar spranget og gir oss selve konserten.
Dette er typisk for hans store vilje til uttrykk. Vi gjør to raske besøk i orkestersatser som helt tydelig har Ravel og Satie som forbilde, til og med harpene-riffene fra Gymnopedies er på plass. Vi får oss presentert et lengre flersatsig verk med tydelige referanser til barokken, og litt Pärt-liknende raske brytninger av tidlig-musikk mot nyere klanger, før vi ender på en tyrefekterarena i Barcelona hvor Bizet ligger og lurer bak toreadorene.
Ennå har nok ikke den unge mannen helt funnet sin form og sin personlighet i musikken. Det lar seg ikke lese annet ut av disse pastisjene enn at han er en dyktig tonekunstner som lar uttrykket sitte løst og sprudlende etter siste innfalls lyst. Knapt tredve har han tid nok på seg til å lete og finne sitt uttrykk. I mellomtiden kan vi hygge oss med disse stykkene og notere at det skrives musikk av ungdom den dag i dag som hverken er hard-rock eller pling-plong. Ganske sikkert vil han tas imot med åpne armer av en filmindustri som sikkert vet å bruke hans lettflytende musikalske skaperkraft.
Rett til lyst, dette er fornøyelig musikk. Fullt brukbar og dyktig anrettet.
