Tor Obrestad; Kvinnene i Casablanca og andre historier, Gyldendal 2002 240 s.
Tor Obrestads novellesamling har en rød tråd: med unntak av de første historiene fra oppvekst og barndom på Jæren inneholder de inntrykk fra reiser fra 1961 til Yemen for et år siden. Her er vi innom 70-tallets ml-delegasjon i Kina, til reiser i Polen, Pakistan og Balkan.
Mange av disse historiene lar oss ikke i tvil om at de kan være selvoppplevde. Her opptrer forfatteren til dels usminket som reisereporter eller krigsjournalist som skal berette fra Kossovo. Vi blir ikke latt i tvil om dette, for en av historiene har som sentralt punkt løpetrening i en stor by – Obrestad var i sin tid en fremragende maratonløper – og alle histriene er holdt i ‘jeg’-form. De er også kronologisk samlet.
Slik sett er det et fargerikt lerret som brettes ut for oss. Reportasjens preg, inntrykkene fra møtet med det uvante sitter igjen i historiene. Men de har preg av langt fra å være de lettflytende reisereportasjene vi opplever på TV. Her er håpløst byråkrati, kontrollposter og tollere, blodhevn og vendetta, forfølgelse på landsbygda, søle og regn og mennesker som lever under kår av håpløshet og fortvilelse. Fortelleren utleverer seg selv bare gjennom begivenhetene – skal rekke en båt eller forfølges tvers gjennom fremmede landsbyer. Noe av det han beretter om gir alvorlig stoff til ettertanke.
