Den Norske Opera 7.10.2000 Ultima-festivalen – Olav Anton Thommessen: Cassandra, konsertdrama for skuespiller og orkester
Juni Dahr (Cassandra), regi: Hilde Andersen, lysdesign: Kristin Bredal,Den Norske Operas orkester, sangere fra Den Norske Operas Kor, dir.: Alexander Dimitriev
Konsertdrama for skuespiller med orkester kaller Olav Anton Thomessen dette verket. Det er intet mindre enn Aischylos’ flere tusen år gamle tekst som ligger til grunn, bearbeidet av henholdsvis Christa Wolf og John Barton – som vi kjenner fra flere oppsetninger på Nationaltheatret de siste 10-15 årene – og videre bearbeidet av Juni Dahr. John Barton’s tekst inngår i forestillingen The Greeks som ble framført av Royal Shakespeare Company for et par sesonger siden og som spilles ennå rundt i verden, blant annet ganske nylig i Japan.
Olav Anton Thommessen har formet et konsertdrama rundt dette tekstutvalget som handler om Troja-kvinnen og kongsdatteren Cassandra, søster til Paris som røvet den skjønne Helena. Hun ble krigsbytte for Agamennon, og ble oppfattet som trollsdomskvinne. Den videre historien om hvordan Klytamnestra dreper Agamennon etter først å ha fått ham til å spise kjøttet av sine egne drepte barn, er ikke tatt med her. For videre innføring i dette blodige dramaet henviser vi til forestillingen Ifigenia i Aulis som for tiden spilles på Det Norske Teatret.
Juni Dahr stiller et viktig spørsmål i sin tekst: “Er det voldtekt eller redning å bli gitt til seierherren etter et slag?” Dermed berører hun samme tema som forestillingen på Det Norske Teatret: krigen og all dens vesen, hvordan den ødelegger menneskene ikke bare fysisk men også mentalt.
Hun framfører sin monolog på engelsk og vi antyder kanskje at man burde tatt seg tid til en norsk oversettelse. Juni Dahr har utmerket engelsk, men hennes scenenorsk er nok bedre. Dette blir tydelig i de dramatiske partiene.
Hovedtyngen av dette dramaet ligger dels på Juni Dahrs framførelse og dels på Olav Anton Thommesens musikk. Framførelsen er mesterlig. Juni Dahr fanger denne teksten og har salen i sin fulle hånd helt fra hun gjør entre.
Regien er også mesterlig. To celli og en slagverker sitter på et oppbygg på bakscenen og Thommessen lar sine celli spille sakte opp – slik han har gjort tidligere i teateroppsetninger. Så beveger musikerne og kor seg sakte inn på scenen, en for en, og til slutt kommer dirigenten. Dramaet kan begynne, orkesteret spiller opp for fullt – og til slutt kommer Juni Dahr.
Avslutningen på dramaet er også dempet. Sakte dør musikken ut. Til slutt står dirigenten igjen med en enkelt følgekaster til å belyse seg og gjør armbevegelser. Førstefiolinene later som de spiller men vi hører ingen lyd.
Vi fengsles av Juni Dahrs sceneskikkelse og framføring, men uten den praktfulle ramme som lysdesigner Kristin Bredal har gitt forestillingen, hadde uttrykket blitt atskillig fattigere. Hun har bygget en enkelt scenografi med en klassisk trapp opp til et oppbygg på bakscenen hvor hun på et stort lerret viser forsiktige lysillustrasjoner.
Så til slutt musikken. Olav Anton Thommesens musikk er dramatisk men den er tilpasset teksten og er til tider svært avdempet og rolig i det som utspiller seg rundt Juni Dahr og hennes tekst.
Dermed blir formen – dramatisk tekst med musikk som var så populær for litt over hundre år siden – også vellykket. Man skjærer gjennom oppstyltethet, går inn til beinet på dramaet og viser at denne framføringsformen også har livets rett i dag uten at det blir noe Bergliot ut av det.
