Oslo Konserthus 29.9.2004 Dutilleux: Cellokonsert Tout un monde lointain, Dvorák: Symfoni nr. 8
Oslo-filharmonien, Lynn Harrell – cello, dirigent: André Previn
Hva er det som gjør at Oslo-filharmonien har så sterkt grep om Dvorak? Vi hørte dem i en spenstig og fresk versjon av den sjette symfonien for et par uker siden og vi hørte dem i den åttende symfonien i går, en symfoni de spilte inn på CD for ti år siden.
Overbevisende er ikke det rette ordet. For det er ikke dekkende, det er for svakt. Og kanskje særlig i går for kontrasten til den eksklusive ‘utenomjordiske’ cellokonserten til Henri Dutilleux var så overbevisende stor.
Selv det fabelaktige spillet til Lynn Harrell hjalp oss ikke til å komme på innsiden av denne musikken. Snart nitti år gamle Henri Dutilleux lager etter vår mening svært eksklusiv musikk og han gjør det ikke enklere for oss ved å koble eteriske navn til den, en hel fjern fraværende verden, eller noe liknende. Metafysikken står oss like fremmed som noe av Charles Baudelaires diktning som visstnok skal ligge til grunn for konserten.
Derimot var Lynn Harrell i sitt ess. Eminent og virtuost framførte han denne konserten med levende kroppsspråk. Til og med ansiktet hans var til de grader med og han maktet å henføre oss et godt stykke på vei med Dutilleux’ verk. Slik var han bevis på at en levende sceneframføring langt på vei hjelper til for å få en god opplevelse av en konsert.
Levende framføring er på plass når dette verket skal framføres. Orkester og dirigent drar til Wien og Musikverein om et par dager og de tar verket og solisten med seg.
Men det er som sagt Dvorak som gjør susen. Oslo-musikerne spiller han med spenst og humør og det smeller virkelig i ‘frasparkene’, de store tutti-partiene. Kanskje var det kontrasten mellom de to verkene som gjorde susen i går.
Men skikkelig schwung var det. Musikvereins eksklusive publikum har noe å glede seg til.
Uvandt for publikum var det med konsert på onsdag. Det var på langt nær så mange til stede som det burde.
