Prokofiev: Cellokonsert e-moll op. 58, Symphonie Concertante e-moll op. 125, Bergens-filharmonien, dir.: Andrew Litton, Alban Gerhardt – cello
Opptak Grieghallen 1. – 5.9. 2008, Hyperion CDA67705
Prokofievs cellokonsert kan sies å foreligge i to versjoner. Men det er mer vanlig i dag å se på disse to konsertene som to separate verk.
De tyske cellisten Alban Gerhardt har spilt inn disse to konsertene med Bergens-filharmonien. Det er en utmerket innspilling som du vil ha stor glede av.
Komponisten skrev sin cellokonsert på begynnelsen av 1930-tallet mens han ennå oppholdt seg i Paris. Men han vendte snart kursen hjemover mot Russland og den nye Sovjet-staten. Den økonomiske depresjonen i Vesten og trusselen fra den voksende nazismen i Europa gjorde at han på tross av nesten 20 års utlendighet gjerne ville ‘hjem’ og til et samfunn hvor han følte at kunstnere ble verdsatt og ble tillagt en betydning i samfunnet.
Men cellokonserten ble ikke den suksessen han hadde håpet på. Suksessen med balletten Romeo og Julie på samme tid var av en langt annen dimensjon.
Det var først på slutten av livet sitt at han bestemte seg for å omarbeide konserten. Dette skjedde etter inspirasjon av og i samarbeid med den unge cellisten Mstislav Rostropovitsj. Resultatet ble noe langt annet enn den opprinnelige cellokonserten og han bestemte seg derfor for at dette ble et helt nytt verk med en ny tittel.
Symphonie Concertante er også blitt den langt mest framførte av disse to verkene.
Du stusser litt i starten av begge konsertene. Umistkjennelige toner fra Romeo og Julie stiger fram. Dette er et artig fenomen som viser at komponisten gjerne lånte av seg selv når han fant det nødvendig, eller som her, fant et “riff” som han også gjerne anvendte i ballettmusikken.
