Ernest Chausson: Symphonie, Poème*, Viviane
Orchestre Symphonique et Lyrique de Nancy
dir.: Jerôme Kaltenbach, *Laurent Korcia – fiolin Naxos 8.553652
Ernest Chausson er ikke blant de hyppigst framførte av forrige århundrets franske komponister. Wagners skygge lå tungt over en hel generasjon av franske komponister mot slutten av 1800-tallet, og det måtte en Debussy til med sine impresjonistiske og følsomme klanger for igjen å skape en musikk som kunne betegnes som fransk og original.
Når man hører Chaussons mest spilte verk, hans Poème for fiolin og orkester, kan man riktignok ane hint av som senere skulle komme av impresjonistisk musikk. Men det er i første rekke Wagner som preger Chaussons tonespråk, ispedd noe påvirkning fra Cesar Franck og Massenet.
Dette kommer tydeligst fram i symfonien hans fra 1890. I åpningen av annensatsen er det wagnerske akkorder som velter mot oss. Åpningstemaet inneholder en klar referanse til den kjente oppløsningsakkorden fra Tristan og Isolde.
Mot slutten av symfonien blir referansene til den nibelungske verden tydelig. Denne gang gjennom et motiv for trompet og messingblåsere som gradvis tas over av hele orkesteret i en mektig coda.
Symfonien er mektig musikk hvor den wagnerske velde og den franske ‘grandeur’ møtes i et langsomt nesten dvelende tonespråk. Langt anerledes er Poème som er et hyppig framført verk i orkestersalene. De fleste vil nok også dra kjensel på motivet, da det ofte er anvendt i transkripsjoner for solofiolin.
Her er det vare og melodiøse stemninger som dominerer. Tonespråket er lyrisk.
Det er mange innspillingsår siden Naxos var ensbetydende med annen- og tredjerangs symfoniorkestre. På denne innspillingen er det operaorkesteret fra Nancy ledet av Jerôme Kaltenbach som spiller. Den rike og fulltonende orkesterklangen var virkelig litt av en positiv overraskelse, noe som gir denne innspillingen et ekstra pluss.
