Credo – Corigliano: Fantasia on an Ostinato for Solo Piano, Beethoven: Sonate nr. 17 d-moll op. 31-2 “Stormen”, Beethoven: Koralfantasi op. 80, Pärt: Credo, Hélène Grimaud – klaver, Sveriges Radiokor, Sveriges Radios Symfoniorkester dir.: Esa-Pekka Salonen, Deutsche Grammophon 471 769-2
Dette er CD’en som gikk umiddelbart til topps på alle salgslister, særlig i USA. Hyggelig for Sveriges Radios Symfoniorkester, hyggelig for Esa-Pekka Salonen og ikke minst for Hélène Grimaud. Dette er også hennes første innspilling for Deutsche Grammophon. Det er også en CD-utgivelse som kan bekrefte at klassisk musikk på CD ikke er død, så sant man presenterer den på den riktige måten.
Hele ideen med denne Credo-CD’en var hennes. Det kunne virke søkt og løst i utgangspunktet men plateselskapet ga frie tøyler og suksessen var sikret. Det er opplagt at det er noe i tiden som appellerer til denne type musikk, til en slags kontemplasjon og fordypning. Men å krysse to samtidsverk med Beethoven på denne måten, til og med Koralfantasien som ikke framføres så altfor ofte, er dristig.
Nå henger de på en måte sammen for både Coriagliani og Arvo Pärt har nok av lånte sitater i verkene som fører assosiasjonen tilbake til Beethoven. Arvo Pärts verk er fra hans periode på 60-tallet da han var fordypet i serialisme. Men også her bruker han ofte rene sitater fra tidligere tiders musikk og setter dette opp mot et nyere lydbilde.
Det er en sympatisk CD. Men først og fremst er det musikk som er dyktig framført. Hélène Grimaud gir en levende framføring av de to soloverkene. Det er merkelig hvor lett overgangen mellom Coriagliani og Beethoven glir og hvordan de to øvrige verkene nesten organisk hører til hverandre.
Derfor er ikke dette bare et eksperiment. Det er også et dyktig utført arbeid med musikk som treffer. Og at den har truffet, er det ikke tvil om. I USA føk den rett inn på førsteplass på ITunes-listene med en gang den var kommet ut. Og der har den holdt seg.
Snakk om å treffe folks smak!
