Henrik H. Langeland: Verdensmestrene, Tiden Norsk Forlag 2010, 598 s.
Vi skriver 1982. Denne romanen innleder med et visst stavbrekk i den siste kneika før mål i en ikke ukjent VM-stafett i Holmenkollen og stav-trinsen blir på en måte et gjennomgangstema gjennom de nesten seks hundre sidene.
Henrik Langeland har tatt mål av seg til å beskrive oppvekst-Norge fra 1982 fram til tusenårsskiftet. Dette er den første delen av flere som vil følge. Det er et ambisiøst prosjekt fordi Langeland vil beskrive denne epoken sett med forskjellige øyne, fra innvandrerne, en sosialdemokratisk familie på Oppsal, kvasiliberalerne i den radikale Husebygrenda og ikke minst miljøet i en samfunnsbærende advokatfamilie i selveste åsen. Spennet i dette kan virke stort og jeg må innrømme at kontrastene i denne bredt anlagte episke skildringen til tider ikke helt fikk det til å stemme i denne framstillingen. Skildringen av østkantmiljøet blir eksempelvis for tynt og preget av sjablonger som ‘sosialkontoret‘ og ‘øl-kameratene på Galgeberg Corner’.
Der romanen virkelig er eksellent er beskrivelsen av miljøet og familiene på åsen. Her blir det levende og nært og vi kommer helt innpå et par av personene. Det blir mye skispor og turer i Nordmarka, nesten for mye hvis du ikke har opplevd det besnærende i de lange strekkene i Oslos skoger. Ikke bare i Nordmarka for vi taes også en gang inn til Vangen med skigruppa i Oppsal. Det var akkurat det jeg savnet for kjedelige og langstrekte Nordmarka kan bli litt tung å stake seg gjennom til stadighet enten på rødt klister eller lysegrønn glivoks. Samt hilse på alle kjente fra nikkersadelen som gjerne er inne i skiløypene allerede ved grålysningen. Selv en Jens Chr. Hauge er på plass her i en av sine konspirative samtaler, riktignok med hendene festet i stistavene og ikke på ryggen.
Dette virker ekte og opplevd. I disse partiene er romanen glitrende og opp mot det beste som kommer av litteratur i landet.
Dette er frydefyll lesing, særlig når Langeland dveler sterkt ved tradisjonene ved familiesammenkomstene. Dette er mesterlig beskrevet.
Mot slutten av dette første bindet tar også skildringene av østkantmiljøet seg noe opp selv om jeg synes at sjablongene ennå sitter for mye i. Her er en Tove Nilsen og Roy Jacobsen av et atskillig større kaliber og langt rikere format. Men til gjengjeld har Henrik Langeland sin styrke i beskrivelse av miljøet i Hemingland. Dette er uovertruffent!
