Oslo Konserthus 28.4.2005 Fauré: Suite fra Pelleas og Melisande, Saint-Saëns: Klaverkonsert nr. 2, Roussel: Bacchus og Ariadne suite nr. 2 op. 43, Ravel: Bolero, Oslo-filharmonien, Pascal Rogé – klaver, dirigent: Michel Plasson
Michel Plassons reise i det franske musikklandskapet måtte ha spansk hjelp. Det var først med Ravels Bolero at det skikkelig tok fyr i orkester og dirigent.
Før det hadde vi vært med på elegisk innadvendthet, kraftfulle og nesten wagner’ske anslag i en klaverkonsert med det stikk motsatte utganspunktet enn innadvendthet og spennende ballettmusikk. Av dette var utvilsomt Pascal Rogés hardtslående oppvisning i Saint-Saëns’ klaverkonsert det mest bemerkelsesverdige. Den franske komponisten som helst sammenliknet seg med et epletre – det var like naturlig for ham å lage musikk som for et epletre å produsere epler – skrev ikke for døve ører og innadvendt melankoli i denne klaverkonserten. Rett på sak, enkle akkorder og en pianist som ikke gjorde noe for å gjemme uttrykket.
For det Pascal Rogé viste oss var først og fremst energi og kraft. Han er en pianist som for oss var mest kjent for det finstemte i enkle stykker av Satie og Poulenc, men her tro han til med et anslag som kunne være en firhendig Wagner verdig. Konserten ga ikke mye anledning til innlevelse og finere spill. Desto mer imponerende ble utøvelsen.
Men det tok skikkelig fyr med bolero-taktene. Konserten ble avsluttet med Ravels sprelske orkesterstykke. Salen kom i kok, og dirigenten ble over seg av begeistring. Michel Plasson brukte lang tid på å gå rundt i orkesteret og takke de forskjellige og til slutt ga han sine blomster til stykkets rytmiske førsteforstanderinne, pizzicatto-anfører og bratsjistCatherine Bullock. Galant som bare en franskmann kan være, med kyss på hånden.
Bolero er i første rekke et shownummer, men da må det være musikere og dirigent som vet å heve musikken fra det enkleste nivå til innlevelse og engasjement. Og det fikk vi i går. Til salens store jubel. Ildfullt!
