Dag Solstad: 16.07.41, Oktober 2002 223 s.
Han slutter aldri å overraske oss. For det han kaller ‘roman’ er en serie betraktninger om det å reise fra Fornebu, strene rundt i Berlin i forsøket på å få seg skikkelige sko, betrakte og filosofere over byens bygninger og dens gamle kultur, drøfte litteratur med utgangspunkt i et seminar på Lillehammer og mimre barndomsopplevelser i Sandefjord etter først forgjeves å ha forsøkt å finne en 40-års klassefest. Bokas tittel er forfatterens fødselsdato. Men han er meget bestemt på hvorvidt dette skal kalles en memoarbok eller selvbiografi. Han lever snart mot sitt sekstiende år – da ‘romanen’ skrives – og føler selv at han må rasjonere bort det siste han har igjen av ‘romaner’ eller romanfigurer.
Ingen dypere mening bak dette, for de historiske omstendighetene er ikke helt nøyaktige, noe han presiserer selv i omfattende fotnoter til teksten (egentlig avsnitt han sikkert har sløyfet fra ‘handlingen’). Men av hensyn til ‘romanens’ form presiserer han at det må stå sånn for sammenhengens skyld. For eksempel at Peter Steins oppsetning av Faust I gikk på Volksbühne mens den i virkeligheten ble satt opp i et nedlagt fabrikklokale utenfor sentrum. Eller at Deutsches Oper plutselig befinner seg på Unter den Linden.
Vekslingen mellom hverdagslige betraktninger og det som kan fines av dypere mening er brå og hurtig. Men slikt er en etterhvert blitt vant med når det gjelder Dag Solstad, en forfatter som aldri slutter å overraske oss. For er det Dag Solstad eller er det en romanperson vi leser om?
Her kommer han på en måte tilbake til 60-tallet, til tiden før Arild Asnes. Men det er mye som minner om samme stilen, jernbanesporene den gangen er dagens nedlagte flyplasser. Skal han sette et kraftig sluttoppgjør for sitt forfatterskap med en utleverende roman om egoisme-Norge, jappe-Norge og seg-selv-godt-nok-Norge slik vi finner det på en nedlagt flyplass på Fornebu?
