Jan Guillou: Dandy, Piratforlaget 2012, 309 s.
Tittelen sier hva dette dreier seg om. Vi taes inn i det etter-viktorianske Storbritannia, ennå sterkt infisert av de livsfjerne, hyklerske og dels rasistiske holdningene som preget Victoria-tiden.
Bok nummer to i Jan Guillous påtenkte serie om 1900-tallet, det århundret hvor alt skulle forandres, beveger seg denne gangen langt fra ingeniørkunst og prangende tekniske nyvinninger. På sett og vis holdes historien om de tre brødrene Lauritzen i Bergen sammen, men mesteparten av denne andre boka i serien handler om hykleriet i Storbritannia i tiden fra århundreskiftet til rett over første verdenskrig med hovedvekt på kunst.
Her står Bloomsbury-miljøet sentralt. Dette var en krets av intellektuelle som på begynnelsen av 1900-tallet fant et felles ståsted i å møtes andre steder enn i de bornerte og fisefine kretsene med sterke krav til de korrekte (og falske) formene. Her kunne de snakke og diskutere fritt – og prøve seg fram både på den ene og andre måten. Av kretsens viktigste navn er vi i ettertid særlig kjent med Virginia Woolf, John Maynard Keynes, E. M. Forster og Lytton Strachey. I Jan Guillous bok er også Bertrand Russell, fredsfilosofen, lagt inn i handlingen.
Det er her jeg synes Guillous fortelling fungerer best, når han bruker Keynes og Bertrand Russell til å kommentere sin samtid og elendigheten i politikk og moralsyn. Slik sett blir dette en godt farvet beretning over 1900-tallets begredeligheter, lagt inn i en litterær ramme og såvidt jeg kan se, også med korrekte sitater og uttallelser.
Her må berømmes forfatterens research, den er imponerende.
Selve fortellingen kan ha noen svake anstøt av å anta en såpehistorie, men ganske fort festnes grepet i en stram litterær ramme. Her tas vi med på Hardangervidda, på løvejakt i Afrikas mystiske indre, men først og fremst i det bornerte og falske England som framstilles med bevisst farget penn som tvers gjennom usympatisk og frastøtende, omtrent som årsaken til alle ulykker og katastrofer i tidene som ville komme. Jan Guillou har et visst poeng her for Victoria-tidens rasisme og arrogante tro på den hvite mannens overlegenhet har avgjort ført til store lidelser verden rundt i årene som kom.
Yngstesønnen Sverre Lauritzen bosetter seg med en engelsk lord og velger penselen framfor ingeniørkunsten. De to andre brødrene hans får vi vite svært lite om i denne andre boka men på de siste sidene får vi en antydning om i hvilken retning det kommer til å gå utover 1920-tallet – og forhåpentligvis oppfølgeren.
Jan Guillou overrasker igjen. Som sagt er research-arbeidet som er gjort svært overbevisende og imponerende.
