Colum McCann: Danseren (Dancer), Cappelen 2004 360 s.
Dette er på ingen måte noen biografi. De som hadde forventet å finne en slags framstilling av Rudolf Nurejevs liv i rått tilhugget form, tar feil. For å skjære unna enhver debatt om sannhet eller ikke, har Colum McCann kalt dette en roman. Den skal være fritt spunnet opp omkring danserens liv. Vi skal ikke la oss forlede til å tro at dette er sannheten om danserens liv.
Eller er det det? Helt bakerst står nemlig en liste over de som har bidratt med materiale til denne boken. Oversikten er såpass fyldestgjørende at man rett og slett må spekulere på om den amerikanskbosatte irske forfatteren har skrevet en bok som er såpass rå at for å skjære unna alle rettslige komplikasjoner måtte han kalle den en roman, fritt diktet stoff, hvor navn og henvisninger til autentiske personer blir omskrevet.
Rudolf Nurejev døde i 1993, knapt over femti år gammel. Det var hans AIDS-sykdom som tok slutten på hans liv. Han var den største danseren i siste del av forrige århundre, og sannsynligvis også det største dansenavnet i hele århundret. Den eneste som kunne komme opp mot ham var hans faste partner Margot Fonteyn.
Han besøkte Oslo ikke lang tid før sin død. Jeg husker fra besøket hvor liten og sliten han virket. Nærmest puslete forekom han. Det siste tiåret hadde han mer og mer forlatt dansen og tatt opp koreografi. Flere av hans arbeider danses ennå på de store scenene. Mye av sin virksomhet foregikk ved Paris-Operaen og i Covent Garden. Han kom opprinnelig fra Kirov-balletten men hoppet av til Vesten i 1961.
Denne romanen sparer ikke på konfekten. Fram mot slutten av hans liv legges det ikke skjul på hvilket dekadent og utsvevende liv den store danseren førte, fritt diktet eller ikke. Dette kan kanskje også leses som den rettvinklete delen av verdens oppfatning av hvor promiskuøst og “fælt” et slikt liv må være. Det kunne være slik eller det kan også være slik vi forestiller oss den i vårt hode. Bokas åpenbare svakhet er at den helt åpenbart frir til tittementaliteten i den protestantisk-vestlige leserkrets.
I formen er romanen lagt delvis opp som samtale, delvis som beretninger fra personer som sto ham nær eller kom i nærheten av ham. Det blir dels personlige og dels nærgående tegninger. Jeg synes dette fungerer fint, det blir en god tegning av en av vår tids største personligheter.
Men det vi kanskje savner mer av er tydelige beskrivelser av hans katastrofale gjenvisitt med Kirov-balletten på slutten av hans levetid. Selv om hans liv og karriere var et eventyr, var det også sider av det som var mindre herlig.
Sant eller ikke, roman og fritt diktet eller en beretning som forteller sannheten, jeg synes grepet med å legge det til en romans form fungerer bra. Og da slipper man i hvert fall den vonde debatten etterpå.
