Åsne Seierstad: De krenkede, Capp
elen 2007, 384 s.
Åsne Seierstad hadde fullført sine russisk-studier ved Universitetet i Oslo da hun som 23-åring dro til Russland som utenrikskorrenspondent for daværende Arbeiderbladet. På 90-tallet fikk hun ansvaret for å dekke den første krigen i Tsjetsjenia. Hun vendte senere tilbake, de senere årene måtte det skje illegalt hvis hun skulle oppleve noe fra den ikke-offisielle siden, og denne boka går helt fram til hennes siste besøk i 2007.
Åsne Seierstad fokuserer i første rekke på de foreldreløse barna i Tsjetsjenia som bare har sett fortvilelse og nød og som er prisgitt en oppvekst i usikkerhet. Så sterkt fokuserer hun på dette at når du leser den første delen av boka blir du etterhvert rammet av håpløshet. Dette er en trist historie – og du blir trist av å lese den. Finnes det ikke noe håp?
Så etter hundre sider og litt skifter boka brått perspektiv. Åsne Seierstad drar tilbake til Moskva – illegalt denne veien også – og registrerer seg som offisiell journalist som gjerne vil til Tsjetsjenia. Der kommer hun med på en offisiell pressedelegasjonen og får opplevd konflikten bokstavelig talt fra den andre siden.
Det blir en helt annen verden. Selv om hun er i det samme landet og i den samme byen er det vidt forskjellige ting hun opplever. Det er som i et helt annet univers. Sterkest inntrykk gjør de møtene og samtalene hun har med maktens menn i dagens Tsjetsjenia, særlig med Kadyrov, den russiske-innsatte quislingen.
Hun legger stor vekt på møtet med det offisielle Tsjetsjenia og det offisielle styret. Ingen kan si at hun ikke har balanse i framstillingen. For hun er nøktern og saklig i sin beskrivelse av hva hun opplever som offisielt gjestende journalist. Hun beskriver bare hva hun ser og overlater konklusjonene til leseren selv. Hennes grep med først å fortelle om elendigheten og siden la det offisielle styret fortelle at det ikke er noen nød og elendighet, ingen foreldreløse barn og at ‘det med menneskerettigheter‘ er noe vi i Vesten har funnet opp for å tjene penger på det, er effektivt og fungerer godt. Vi rystes.
Så dreier hun perspektivet igjen og lager en inngående tegning av en ung russiske soldat som er blitt ødelagt for livet, blitt blind etter en mineeksplosjon i Tsjetsjenia. Hun beskriver hvordan hans mor i åresvis har kjempet mot byråkratiet for å få hans pensjon som krigsskadet. I lang tid, faktisk år, etter at han ble såret og først lagt inn på sykehus sto han oppført som ‘tjenestegjørende i Tsjetsjenia’. Han ble ikke dimitert og dermed kunne ikke byråkratiet utbetale noen pensjon, selv om den blinde og krigsskadde soldaten kunne stå foran dem i fysisk person.
Både samtalene og ytringene fra denne soldaten og hans familie om ‘djevlene i Tsjetsjenia‘ og en lang natt på toget til Moskva med et par matematikkprofessorer blir gjengitt rett fram og uten forbehold. Boka har to perspektiv. Det ene – og det viktigste – er skildringen av situasjonen i Tsjetsjenia, hvordan den rammer særlig barna og hvordan Kadyrov-regimet utøver en herskerteknikk som bygger på vold, tortur og hemmelige nattlige bortføringer foretatt av regimets gorillaer. Grove brudd på menneskerettighetene hører til dagsordenen.
Men det andre perspektivet, hvordan Russland etter bare få år er blitt et regime som har store likheter med det tidligere Sovjet, er ikke minst like skremmende. Propagandaen, ensrettingen og hvordan Putin helt åpenbart utvikler seg til en hersker av det ‘gamle’ mønsteret er helt tydelig. Åsne Seierstad sier dette ikke rett ut, det er opp til leserne selv å trekke konklusjonene. Bare i en bisetning lar hun falle bemerkninger om forholdene i Saddam Husseins Irak.
Det er dette som slår en når en leser hennes bok. Han framstiller det hun opplever og ser. Usminket og direkte refererer hun. Du kan ikke være i tvil om hva hun egentlig mener, men hun er svært forsiktig med å skrive med påtrengende penn. Hun skal ikke tvinge noen konklusjon nedover halsen på leserne, hun kommer ikke med noen pekefinger og skal overlate til oss selv å gjøre våre betraktninger. Åsne Seierstad er først og fremst en opplevende journalist som evner å trenge rett inn i begivenhetene.
Vi har ikke vanskeligheter med å gjette det som sannsynligvis blir hennes neste bok. Den vil etter alt å dømme dreier seg om det hun kjenner aller best, Russland, hvor hun startet sin karriere som utenlandsreporter 23 år gammel og hvor hun stadig er vendt tilbake til.
Hjerteskjærende er denne boka. Den opprører og gjør sterkt inntrykk. Du blir langt klokere av å lese den. Det er den gamle historien om at det er olje- og gassledningene fra Baku gjennom landet som gjør at russerne ikke kan gi det muslimske landet selvstendighet og frihet. Og du blir fortvilet over å oppleve at et av verdens mektigste nasjoner gradvis beveger seg baklengs mot diktatur og ensretting.
