Great pianists of the 20th Century: Claudio Arrau III
Chopin: Preludier, op. 28, Preludium i ciss moll, op. 45, Preludium i Ass dur, op. Posth., To Nocturner, op. 48 Debussy: Images, bok 2, Granados: The Maiden and the Nightingale, Liszt: Vallée d´Obermann, Mozart: Fantasi i c moll. Schubert: Moments musicaux, Verdi/Liszt: “Aida” Parafrase
Philips 456 712-2. (2 CD´er for prisen av 1).
Innspillinger er fra 1951, 1952, 1969, 1971, 1972, 1973, 1974, 1978, 1979, 1981.
Philips’ kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD’er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene.
Claudio Arrau er chilensk pianist, født i 1903 og døde i Østerrike i 1991. Han studerte i Berlin i perioden 1913-18 med Martin Krause, en av de siste klaverelever av Franz Liszt.
Arrau vant Liszt-prisen i 1919 og 1920 – debuterte i USA i 1925. Han ble ansatt som professor ved Stern-konservatoriet i Berlin fra 1925 og gjorde sine første plateinnspillinger i 1926. Han har vunnet mange internasjonale utmerkelser, bl.a. fikk han i Genève 1927 førstepris i Grand Prix International des Pianistes.
Fra Bach til samtidsverker
Arrau har gitt konserter i størstedelen av verden og har gjestet Norge atskillige ganger, bl.a. Bergen i 1959 og 1968, Oslo i 1919 og i 1971. Hans opptredener med Bachs kammermusikk i Berlin i 1935-36 skapte sensasjon. Arrau flyttet til USA straks etter at andre verdenskrig brøt løs. Fra det tidspunkt fortsatte hans internasjonelle karriere som representerte et svært omfattende repertoar, fra Bach til samtidsverker.
Arrau har hatt en spesiell lang karriere i platestudio, i mange år for en rekke plateselskaper, men i senere år utelukkende for Philips Classics. Han har bl.a. spilt inn samtlige klaverkonserter av Beethoven, men det er fremfor alt Arraus Bach- og Chopin-tolkninger som blir stående for ettertiden. Denne dobbelt-CD´ en fra Philips er en fin presentasjon avArraus karrière som dekker tre årtier.
Psykiske problemer
Særlig i tyveårene hadde Arrau store problemer i livet sitt. En konsertturné i USA var mislykket, og han hadde problemer med å forsørge sin familie. Men hans hovedproblem var at han følte han sto i stampe, var ufri og hemmet i forhold til å lykkes som kunstner. Dette førte til at han søkte hjelp i psykoanalyse, en behandlingsform som han hadde sterkt behov for i størstedelen av sitt liv. Er det denne psykoanalysen som forklarer endringen i Arraus spillestil i tiden som fulgte?
Når vi lytter til flere av Arraus tidligste innspillinger – som jeg straks kommer tilbake til – forekommer han ikke særlig hemmet, men sammenliknet med mange av “gullalder”-pianistene i 1920- og 30-årene kan vi idag forstå at hans tolkninger må ha fortonet seg som “for korrekte”: Han er uvillig til å kaste seg ut i de store rubati, rytmisk er han nærmest som en metronom – i det hele tatt fremstår han som uhyre tro mot “teksten”. Dette er forsåvidt kvaliteter som er blitt høyt verdsatt langt senere, og som gjør at vi idag lytter til Arraus tidlige plateinnspillinger med den største fornøyelse og utbytte.
En kunstner som fordypet seg i alle stilarter
Claudio Arrau ble raskt anerkjent som et vidunderbarn mht. virtuositet; han ga sin første konsert i hjemlandet i en alder av fem, og i sine studieår i Berlin var det helt tydelig at det ikke fantes det virtuose klaververk som skremte eller var for krevende for denne unge pianisten.
Det var velkjent også fra ganske tidlig at Arraukastet seg ut på dypt vann når det gjaldt et usedvanlig stort repertoar. Hvor mange av hans kollegaer hadde Bachs og Mozarts komplette klaververker på konsertrepertoaret? Og ikke bare det, men å spille disse offentlig utenat! I tillegg til disse komponistene hadde selvsagt Arrauflerfoldige andre komponister på sin merittliste!
Som andre utøvere konsentrerte Arrau seg om komponister som beveget ham mest og dypest, men vi må ikke glemme at tidligere i hans karriere spilte han Balakirev, Mussorgsky, Tsjajkovskij, Prokofiev, til og med Rachmaninov osv., osv. Dette forbløffende og utrolige repertoar og dets mangfoldighet hadde sitt utspring i to strenge overbevisninger: for å kunne virkelig bli dus med en komponist, må man kjenne alle hans verker, og for å kunne fremføre en komponists verker, må man agere som en skuespiller; man må lære og trenge igjennom og bli fundamentalt familiær med alle stilarter. Arrau var av den overbevisning at såkalte spesialister innen musikkfaget var de verste fortolkere, og han kunne ikke forstå de begrensninger mange pianister hadde overfor sitt fag og deres musikalske “sympatier”. I dette CD-albumet får vi en liten innsikt i Arraus bredde som utøver, hans “sympatier” og tilnærming til de enkelte musikkverk. Utvalget som er valgt for denne dobbelt-CD´en spenner over hele tre hundre år; fra Mozart til Debussy.
Arraus fortolkninger av Mozart har ikke alltid vært gjenstand for beundring. Han har selv uttalt:“For mange falt det tungt for brystet at jeg benyttet så mye lyd; som kontraster, som espressivo. Jeg ønsket kun å skape så mye uttrykk slik som sangere gjør innenfor Mozarts operaer.”Det er faktisk interessante bemerkninger når det gjelder en pianists tilnærming til Mozarts musikk. For det første gjelder det bruk av et flygel istedenfor et klassisk fortepiano. Da Arraustoppet å fremføre Bachs verker i 1940-årene fordi han mente at cembaloet var det eneste riktige instrumentet å spille hans verker på, var han av den hellige overbevisning at det “moderne” flygelet var det eneste rette når det gjaldt Mozarts komposisjoner.
Mens Gustav Leonhardt (som tidlig på 70-tallet fremførte Mozart på fortepiano) var en forkjemper for “originalinstrumenter” og mente at Mozart var “post-barokk”, var Arrau av den overbevisning at Mozart sto frem som en “pre-Beethoven-skikkelse”.
Forbausende nok valgte ikke Arrau i sin innspilling av Mozarts Fantasi i c moll (på denne CD) å artikulere de mange dynamiske kontraster og skyggelegginger som han tidligere i sin karriere hadde vært så tro tilhenger av. Klangen er rik og fyldig som alltid i Arraus spill, men den er kanskje klarere og mer gjennomsiktig enn i hans tidligere tolkninger. Ifølge pålitelige kilder ønsket Mozart at denne fantasien skulle danne innledningen til hans Sonate i c moll, K. 457. Til tross for dette, har Arrau valgt å spille inn fantasien separat. Det er ikke spesielt sjenerende. Fantasien er jo et mesterverk i seg selv, fullstendig overveldende, og tanken på at den voldsomme dramatiske sonaten skulle følge umiddelbart etterpå, ville antagelig blitt for mye selv for den mest “oppegående” musikkelsker.
Arrau spilte inn Schuberts Moments musicaux to ganger i sin karriere, og det er selvsagt en smaksak hvilken versjon man liker best. UansettArraus tidligere innspilling og andre pianisters tolkning av dette verket, slår det meg hvilken angst, pine og sjelekval som Arrau på en svært dramatisk måte mestrer å formidle i sistesatsen hos Schubert.
Et eksotisk innslag på denne dobbelt-CD´en er Arraus tolkning av Granados; The Maiden and the Nightingale. Arrau makter på en utrolig måte å holde styr på alle raske passasjer, skape klarhet i de mest komplekse teksturer og ikke minst en flyt og rapiditet i samtlige ornamenteringer. Det er i hvert fall ingen tvil om Arraus hispaniske bakgrunn når man velger å være lydhør for nerven og dramatikken i hans tolkning av Granados!
Men det er fremfor alt – slik jeg ser det – i Arraus Chopin-interpretasjoner denne pianisten presenterer sitt sanne jeg som en solid og stor kunstner. I motsetning til flere andre mesterpianister (som Rubinstein og Richter) – som ofte velger ut bruddstykker av Chopins samling av preludier for sine konserter eller plateopptak – så måtte Arrau presentere hele samlingen under ett. Det betyr op. 28 (24 preludier i alt) og Preludium i ciss moll, op. 45 og Preludium i Ass dur, posth. i tillegg. Personlig synes jeg dette er en enorm styrke hos en kunstner. Det er alltid interessant og givende å få servert hele samlingen under ett. Slik får man større mulighet for å forstå kunstneren som tenker alle disse preludier som et større prosjekt. Alle de 24 klaverperlene henger jo sammen; de er skrevet i hver sin toneart – samtlige dur- og molltonearter er representert. Det ville helligbrøde å “klippe vekk” noen!
Arrau er blitt kritisert for å spille Chopin for “stramt” og strengt. Etter min oppfatning er Arraus tolkninger krevende og kanskje litt uvante å lytte til. Han har et seriøst anliggende. Slik jeg opplever det, har han igjennom utrolig mange år arbeidet seg inn under huden til Chopin og presenterer på mange måter svært personlige interpretasjoner av hans verker. Hos flere andre pianister kan ofte Chopins verker serveres som føleri, sentimentalt og virtuost for virtuositetens skyld. Ikke slik hos Arrau. Men kanskje trenger det at vi finstiller vårt øre når vi lytter til ham. Jeg gjør det mer enn gjerne!
Se tidligere anmeldelse i Kulturspeilet av Claudio Arraus klaverinnspillinger.
Summary in English
Claudio Arrau was born in Chile in 1903 and died in Austria in 1991. His first public appearance in his hometown found place at the age of five. He moved to Berlin in 1905 on a chilean state scholarship, and studied there 1913-18 with Martin Krause, one of the last pupils of Franz Liszt. He won the Liszt Prize in 1919 and 1920. USA début 1925. Became professor at the Stern Conservatory in Berlin from 1925, and his first recordings date from 1926. The following year Arrau won first prize of Grand Prix International des Pianistes in Geneva.
Arrau´s performance of Bach´s keyboard music over 12 recitals in 1935-36 in Berlin created a sensation. He moved to the USA shortly after the outbreak of World War II, and from there continued an international career, with an exceptionally wide-ranging repertory, from pre-classical to contemporary works. Lengthly recording career, at first on a number of labels, but later for many years exclusively for Philips Classics.
Arrau´s performances are uncompromisingly in the service of the music. His style is recognised as an ideal synthesis of virtuosity and insight. What is impressive and enriching is the fact that Arrau´s virtuosity is just a tool in the search for the spiritual in music. During the final years of his career Arrau´s approach became more declamatory. He actually comdemned musicians – and actors of Shakespeare – who are afraid of “uninhibited expression”. Increasingly over his career Arrau lost his inhibitions and praised a rhetoric that few others have dared to imitate.
As I see it, Arrau´s interpretation of Chopin on these CDs is the most remarkable one. Several pianists – for instance Rubinstein and Richter – in concert played only selections from op. 28; like probably a majority of pianists now. Arrau definitively thought of the twenty-four pieces as a whole. Apart from arguments of key relationships and so on, arrau always had a predilection for big works: it suited him admirably to think of the Preludes as one unified work. Arrau gives a Chopin-interpretation with an extraordinary expression.
