Great pianists of the 20th Century:
Shura Cherkassky
Chopin: Etyder, Op. 10 Etyder, Op. 25 Trois nouvelles études (f-moll, Dess dur og Ass dur), Preludier, Op. 28 Sonate No. 3 i h-moll,op. 58, Fantasi i f-moll,op. 49, Mazurka i D dur,op. 33, nr. 2, Barcarolle i Fiss dur,op. 60, Nocturne i f-moll, op. 55, nr. 1.
Philips 456 742-2. (2 CD´er for prisen av 1) Innspillinger er fra 1953, 1954, 1955,1968 og 1985.Innspillingsårene av Fantasien , Mazurkaen, Barcarollen og Nocturnen er ukjent
Philips’ kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD’er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene.
Et langt liv på hotellrom
Shura Cherkassky ble født 1911 i Odessa, og han døde i 1995 i London. Han hadde sine første klavertimer med sin mor og opptrådte offentlig for første gang som niåring. Etter Revolusjonen emigrerte han til USA der han ble elev av den berømte Josef Hofman ved Curtis Institute of Music i Philadelphia. Cherkassky debuterte i New York i 1924, og i 1926 høstet han sin første suksess med Tsjajkovskijs b-moll-konsert under ledelse av Walter Damrosch.
Etter dette bega Cherkassky seg ut på en karriere som skulle vare i mange år og som gjorde at han høstet mye laubær rundt om i verden. I London opptrådte han for første gang i 1929, og i 1935 reiste han tilbake til Sovjetunionen og ga konserter i Moskva, Leningrad og Odessa. Etter annen verdenskrig vendte han tilbake til Europa der han resten av karrieren bokstavelig talt levde sitt liv på hoteller. I 1963 foretok Cherkassky en verdensomspennende turné; han opptrådte i Asia, Australia, Sør-Afrika, og han har også vært i Norge flere ganger. Cherkassky har gjennom en årrekke holdt konserter ved Salzburg-festivalen og Wiener Festwochen.
Cherkassky ble et verdensnavn ikke bare på grunn av sin virtuositet, men vel så mye fordi han hadde et repertoar som knapt noen annen pianist kunne vise til. Han spilte Bach med samme innlevelse og suverenitet som han nærmet seg Romantikkens klaverskatt og de store verker av komponistene fra vårt eget århundre, særlig Berg, Bernstein, Boulez, Stockhausen og Stravinsky.
Det er få av vårt århundrets pianister som i den grad som Cherkassky har tryllebundet sitt publikum. Han forener overlegen teknikk med kraft og utpreget sans for dramatikk. I verker av Balakirev, Liszt, Tsjajkovskij m. fl. er Cherkasskys intensive, men likevel klanglig fintspunne tolkninger usedvanlig overbevisende.
Sentral-europeisk kunst og slavisk-jødisk romantikk
Det faktum at Cherkassky ble født i Odessa ved Svartehavet, innebar at hans pianistiske arv rakk dypt inn i kilden i Sentral-Europa og den slaviske og jødiske romantikk. Ved siden av kunstnere som Moiseiwitsch, Barere, Richter og Gilelsble Cherkassky et verdifullt bidrag til den russiske klaverlegenden. Gjennom sin mors undervisning kom han i nærkontakt med Leschtizky som kunstner, og gjennom sin lærer Josef Hofman var han så heldig å få inspirasjon fra den store Anton Rubinstein.
Ved Curtis Institute of Music lærte Cherkasskyhvordan han skulle frigjøre sin fantasi. Han ønsket å forvandle en opptreden til en improvisasjon, til en stadig strømmende gjenskaping. Inspirert av sin maestro, Josef Hofman, forsto Cherkassky hvordan han skulle skape fine, subtile klanger, forme fløyelsbasser som sto i blomst der og da, å forvandle streng kontrapunktikk til en nytelsens veltalenhet og ikke minst det å kaste seg uhemmet mot musikkens dynamiske toppunkter.
Cherkassky hadde et temperament og et intellekt som gjorde ham i stand til å mestre de største klaverkomposisjoner. Men han hadde også den følsomhet som trengtes for å forme de minste musikalske miniatyrer til de edleste og mest fullkomne vignetter, og han hadde nysgjerrigheten til å gå løs på modernismens verker samtidig som han viste ærbødighet for de gamle mestre.
På sin 80-års fødselsdag – 2. desember 1991 – holdt Cherkassky sin uforglemmelige solokonsert i Carnegie Hall. Programmet inneholdt følgende komponister: Bach/Busoni, Chopin, Morton Gould, Hofman, Ives, Tsjajkovskij/Pabst og Schumann. Cherkasskys ungdomstid i USA representerte “emigrant-gullalderen”: Her opptrådte Godowsky,Rachmaninoff, Lhévinne, Rosenthal, Artur Rubinstein og ikke minst hans nære vennHorowitz som senere flyttet til London slik at de to oftere kunne spille duetter sammen.
Rubato, agitato, ritardando og lettbevegelige emosjoner
Blant stikkordene for Cherkasskys interpretasjon er “økonomisk” pedalbruk. I de fleste tilfellene synes jeg dette er klokt når det gjelder tolkning av Chopins klaverstykker. Spesielt synes jeg Cherkasskys tolkning av op. 10, nr. 10 og op. 25, nr. 8 blir svært smekre og krystallklare. Begge disse etydene som skal spilles henholdsvis assai vivace og vivace blir fort grøtete dersom de spilles med for mye pedal. Gjennom stykkenes anvisninger som legato, legatissimo, molto legato og mezza voce poengterer pianisten de lange linjer i melodiføringen takket være sin virtuose teknikk. I disse klaveretydene lykkes Cherkassky å skape en musikkprofil gjennom stemningsbetonte noter til sangbare melodier snarere enn registrenes enkelte komponenter.
Derimot mener jeg at Cherkasskys svært økonomiske pedalbruk skjemmer hans interpretasjon av op. 10, nr. 8. Satsen blir for spinkel, for liten klang og fylde. Stykket får nærmest et preg av en Czerny-fingerøvelse snarere enn en mektig Chopin-etyde. Dessuten – av en eller annen grunn velger Cherkassky å avslutte denne etyden i pianissimo istedenfor fortissimo som er angitt i Peters-utgaven, mao. motsatt av den dynamikk som er ment å være rettesnor for utøveren. Men det positive ved denne tolkning er at Cherkassky oppnår en slags ekkoeffekt som er ganske så suggererende.
At Cherkassky velger å anvende helt motsatt dynamikk enn det som notert, legger vi merke til ganske ofte på denne dobbelt-cd´en. For eksempel opplever jeg det som svært uheldig at han åpner det fjerde preludiet i op. 28 i forte istedenfor piano. Etter min mening lykkes han heller ikke å spille den espressivo som Chopin har ønsket her. Ennå mer forbausende er det at Cherkassky holder så mye tilbake i stykkets nest siste linjesystem. Ved å være i et piano-nivå snyter han oss for den dynamiske utladning, den kraft som så absolutt må være her på satsens toppunkt. Nettopp her skal pianisten synge ut i et forte-leie før preludiet avsluttes med diminuendo, piano e smorzando og pianissimo. I preludiet nr. 9 skjer akkurat det samme: etter et crescendo i vel to takter bør pianisten så absolutt markere musikkens klimaks med et fortissimo i takt 8. Også register-valg og harmonikk understreker at her er satsens høydepunkt. Deretter roes det hele ned med decrescendo og piano-leie inntil denne musikalske miniatyren avsluttes med kraft og stor klangfylde i fortissimo.
Personlig synes jeg at Cherkasskys agitato-spill flere steder blir i det voldsomste laget. Dette skjer i op. 28, nr. 4, men ennå mer “glir” det ut med hensyn til takt og rytme i det sjette preludiet. I de to siste linjer stopper satsen nesten helt opp. Enda mer påfallende er det i hvor stor grad Cherkassky overdriver i sitt ritardando og agitato-spill i Chopins første nocturne fra op. 55. Han trekker musikken ut til det ytterste på en slik måte at musikken faller fra hverandre med hensyn til form og linjeføring. Forbausende er det også at han spiller noter som skal være “stumme” som følge av bindebuer. Særlig åpningen ved Tempo 1, nest siste side blir dermed totalt feil når det gjelder artikulasjon av stykkets form.
Etter min mening tar Cherkassky seg ofte for store friheter når det gjelder tempoendringer og dynamiske utpenslinger. Det er greit å være dramatisk i sin tolkning når for eksempel harmonisk rytme, dissonansbruk, modulasjoner, registerskifte o.l. legger opp til det. Men noen ganger blir Cherkasskys tolkning noe maniert, som i etyden op. 10, nr. 6. Musikkens 6/8-rytme sløres fullstendig som følge av pianistens “dramatiske” utlegninger, særlig i passasjer med anvisningene poco ritendando, smorzando, sostenuto og smorzando e rallentando.
Da Chopins klaverfantasi i f-moll ble sluppet i 1952, utløste det følgende kommentar i Record Year (av Edward Sackville-West og Desmond Shawe-Taylor):
“Cherkassky er lunefull og romantisk samtidig som han ikke er dette på en tilfredsstillende og overbevisende måte. Shura Cherkassky er en fascinerende, høyst individuell pianist. Men når sant skal sies, virker han ikke så opptatt av en nøyaktig synkronisering av hendene. Men hans spill er så følsomt og musikalsk, hans teknikk så overbevisende slik at vi nøler ikke med å anbefalle denne platen.”
Når men lytter til Cherkasskys tolkning av Chopins etyder, opplever jeg noe av dette i nr. 11. I allegro con brio—delen fremstår klaversatsen som direkte “uryddig”. Venstrehånden er pregnant og tydelig nok i sin melodiføring, men mot denne kommer et mylder av toner i høyrehånden som stort sett er rytmisk upresise. Høyst merkelig da disse rytmiske mønstre ikke er utpreget intrikate å spille seg igjennom.
I Chopins etyde nr. 6 fra op. 25 mener jeg at Cherkassky ikke består den prøve han er satt på som pianist. De magiske melodilinjene i giss-moll i venstrehånden makter ikke i hans spill å kompensere for de monotone, hamrende terser i høyrehånden. Satsen faller fra hverandre. Istedenfor å skulle fungere som et klangteppe mot venstrehåndens lange musikalske tråder, tiltrekker dette hav av klanger for stor oppmerksomhet i forhold til hva de er ment å være.
Av og til synes jeg også at Cherkassky kan bli vel “russisk” i den forstand at han er for tung på labben. Dette gjelder for eksempel første og siste del av etyden op. 25 nr. 5 vivace leggiero. Denne interpretasjonen mangler den luftighet og eleganse som musikken spiller opp til. Midtsatsen – più lento, leggiero er langt mer vellykket. Jeg savner også noe mer innlevelse av Cherkasskys spill i Chopins stille, innadvendte etyder og partier av disse.
Kraft, klangfylde og dramatisk forming
Rent generelt er jeg av den oppfatning at Cherkassky lykkes langt bedre i sine tolkninger av Chopins klaverperler som er angitt i raske tempi enn i de langsomme satsene. Det gjelder for eksempel op. 10 nr. 4, 5 og 7, angitt som de er i presto, vivace brilliante og vivace. Takket være sine rapide fingre tryller Cherkassky i disse frem langspunne melodiske tråder og en overlegen stemmeføring.
Et godt eksempel på hvordan Cherkassky gir seg hen i Chopins klangverden og temperament høres blant annet i hans tolkning av etyden nr. 3 i op. 10. De lange crescendo-løp og passasjer i fortissimo, con forza, con bravura og crescendo e stretto i dette klaverstykke oppleves slik som en av de dynamiske høydepunkter innenfor det tiende opus som helhet.
I Cherkasskys hender er etyden nr. 7 i op. 25 bare praktfull. Her stemmer alt: klang, klarhet og profilering av lange melodilinjer. Her gir Cherkassky oss en Chopin fri for sentimentalitet, men til gjengjeld en masse følelser. Sånn skal det gjøres!
I etyden nr. 12 fra op. 25 viser Cherkassky hvor stor han er når det gjelder å mane frem kraft og klang. Hver gang jeg lytter til dette plateopptaket forbauses jeg av på hvilken måte Cherkasskyevner å skape et inntrykk av et helt symfoniorkester i bakgrunnen. Dette gjelder satsen som helhet og spesielt mot slutten som har anvisningene f crescendo al più forte possible og fff. Noe av den samme virkning gjelder i den tiende etyden fra op. 25. Med angivelsene allegro con fuoco gir pianisten oss det vi ønsker oss: nemlig et raseri, et drønn av musikk, en skikkelig musikalsk utladning. Her er Cherkassky i sitt ess. Han kaster seg på stadige akselereringer mot dynamiske høydepukter, musikken får en dramatisk forming og forlengelse av ritardandi og kadenser.
Chopins 24 klaverpreludier op. 28 spenner over et vidt register i stemninger og uttrykk og er således en stor utfordring for pianisten. I dette opptaket fra 1968 lykkes Cherkassky på en overbevisende måte å artikulere det individuelle ved hver av disse klaverperlene samtidig som han integrerer disse i en større musikalsk organisme.
Til tross for den kritikk som ble reist i 1952 i Record Year med hensyn til Cherkasskys “lite synkroniserte hender” i hans tolkning av Chopins klaverfantasi i f-moll, fremstår hans spill som helstøpt. Man blir fremfor alt slått av hans bruk av dvelende klanger og pauser/stillhet som dramatiske virkemidler. Fascinerende er hans galopperende crescendi og dynamiske høydepunkter og den umerkelige bevegelse, den utpenslede skjønnheten til midtddelens lento.
Cherkasskys tolkning av Chopins h-moll sonate (nr. 3) ble vel aldri så overveldende og himmelstormende som hans interpretasjon av Chopins klaversonate nr. 2. Men den fikk i hans hender en tilfredsstillende symfonisk fylde som nettopp denne sonaten krever. Han motstår fristelsen til å stykke opp verkets struktur gjennom bevisste tempovekslinger. Han viser også beherskelse og måtehold når det gjelder musikkens overflod av ulike følelsesuttrykk. Selv hans ekspressive spill makter å holde verket sammen i klassisk forstand.
I innspillingen på denne cd´en – som er et opptak fra en konsert i Royal Festival Hall 3. februar 1985 – lykkes Cherkassky effektivt å binde sammen sonatens fire satser (Allegro maestoso, Scherzo. Molto vivace, Largo og Finale. Presto ma non tanto) med en tiltakende spenningsoppbygging. Denne kumulative spennkraft mildnes av kadenser og pauser, men utløses mot slutten igjennom den triumferende H dur på siste side – de jublende avsluttende takter spilles så i dobbelt tempo. Dynamisk tilbakeholdenhet preger andresatsens Scherzo, mens Cherkassky i tredjesatsens Largo gradvis lar musikken folde seg ut.
I Drei Etüden har av en eller annen årsak nr. 2 og 3 byttet plass.
Følgende Chopin-innspillinger av Cherkassky er utkommet på andre plateselskap:
Etyder, Op. 10 og Etyder, Op. 25, EMI Classics i 1956,
Fantasi i f-moll og Mazurka i D dur, EMI Classics i 1953,
Klaversonate nr. 3 i h-moll, The Decca Record Company i 1985,
Nocturne i f-moll og Barcarolle i Fiss dur, EMI Classics i 1954 og
1963 og Preludiene, ASV i 1996.
Summary in English
Shura Cherkassky was born 1911 in Odessa and died 1995 in London. Appeared for the first time in public aged nine. He emigrated after the Revolution to the United States, where he became a pupil of the renowned Josef Hofmann at the Curtis Institute of Music. His New York debut took place in 1924. Experienced there first great success in 1926 with a performance of Tchaikovsky´s B flat minor Concerto, conducted by Walter Damrosch. Shortly afterwards Cherkassky embarked on a long and highly successful performing career which was to take him all over the world.
Cherkassky made his debut in London in 1929. In 1935 he returned to the Sovjet Union, giving recitals in Moscow, Leningrad, and Odessa. Subsequently he made extended concert tour of Asia, Australia and South Africa. He has given recitals in Norway several times. After the Second World War Cherkassky returned to Europe, living until the end of his life only in hotels.
Cherkassky became world-famous not only on account of his extraordinary virtuosity but also because of his encyclopædic repertoire, considered the most extensive of any pianist. He played Bach with the same dedication as he approached the romantic repertoire, being also fully at home with works by 20th-century composers (Berg, Bernstein, Boulez, Stockhausen and Stravinsky).
To a certain extent, I am of the opinion that some of Cherkassky´s interpretations of Chopin´s music on these two cd´s are marred by his excessive use of agitato, ritardando, rubato, sostenuto, stretto and dynamic notes in general. Nevertheless, on his best, Cherkassky´s Chopin-studies are hypnotic, free of sentimentality yet charged in sentiment. His interpretation of Chopin´s music is more poem than étude. Cherkassky´s recurrently economical pedalling, the accelerating climaxes, his use of paused sound and silence as a dramatic tool, and his notion of sketching a profile through the emotive notes of a melody rather than its component parts is utmost convincing and impressive.
