Great Pianists of the Century – Daniel Barenboim
Mozart: Klaverkonsert nr. 25 C-dur KV 503*, Beethoven: Klavverkonsert nr. 1 C-dur op. 15*, Liszt: Années des pèlerinage – Deuxieme année Italie, Wagner/Liiszt: Isoldes Liebestod, Brahms: Klaverkonsert nr. 1 d-moll op. 15#
*New Philharmonia Orchestra dir.: Otto Klemperer, #Philharmonia Orchestra dir.: John Barbirolli
innspillinger 1967-1982 Philips 456 721-2
 Philips’ kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD’er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsen.
De siste utgivelsene i denne praktfulle serien er viet utøvere av i dag. Dermed settes punktum for en serie som er helt enestående. Med det meste av hva dette århundret kan by på av ypperlige klaverkunstnere på plass gjennom et hundre dobbeltalbum valgt ut i samarbeid med alle ledende plateselskap, kan vi trygt slå fast at her er neppe noe vesentlig gått hus forbi. Serien er blitt en viktig dokumentasjon av dette århuindrets største musikalske øyeblikk med noen av dets fremste personligheter.
Med disse to CD’ene presenteres pianisten og en av de aller mest sentrale personligheter på dagens internasjonale musikkscene. Daniel Barenboims navn er i dag i første rekke knyttet til hans posisjon som kunstnerisk leder av Staatsoper Unter den Linden i Berlin og som sjefsdirigent for Chicago Symphony Orchestra. Han var også inne i bildet i fjor sommer da Berliner-filharmonikerne skulle velge ny sjefsdirigent og var den eneste som ga Simon Ratttle reell konkurranse.
Gjennom sitt lange virke på statsoperaen kom han til å samarbeide med instruktøren Harry Kupfer. Sammen har de signert en lang rekke minneverdige og sterke operaoppsetninger. Dette har forplantet seg til Bayreuth hvor dette paret på andre seklet står for noen av de årlige høydepunktene ved Wagner-festspillene. Deres Ring-produksjon for ti år siden er filmet og gitt ut på video og er noe i nærheten av høydepunktet fra Bayreuth i moderne tid.
Verdt å få med seg i denne sammenhengen er at Barenboim som den første jøde har ledet forestillinger i Bayreuth. Såpass mørke skyer henger over Wagner-kultusen og stedet, ikke minst familiens personlige omgang med Hitler og dens manglende oppgjør med nazistenes raseteorier og misbruk av Wagner og Bayreuth, at dette er et ikke liite uvesentlig poeng, forøvrig grundig påpekt av yngstemann i Wagner-klanen, den ustøtte Gottfried Wagner i sin bok Den som ikke hyler med ulvene.
Såpass oppildnet ble Barenboim over sin suksess med Wagner at han for et par år siden innførte Wagner-festspill i Berlin hver påske. Ideen er ikke dum, for det er mye de samme produksjonene med Kupfer/Barenboim-teamet bak som delvis vises på statsoperaen og i Bayreuth. Ta da med at mange av solistene er de samme og at hovedstammen i Bayreuth-festspillenes orkester hentes fra Staatskapelle, statsoperaens orkester.
I dag innskrenker han sin solistvirksomhet som pianist til heller sjeldne opptredener, og da gjerne med Staatskapelle hvor han leder orkesteret fra klaverkrakken og helst i Beethoven, som de helst gjennomfører i sin helhet med alle fem konsertene av gangen spredt over et par-tre kvelder.
Barenboims navn er også knyttet til Jaqueline duPre, først som akkompagnatør, siden som hennes ektemann.
Barenboim er en lyrisk-romantisk pianist. Men han skjærer ikke av i retning av det manierte og overfølsomme og holder seg godt innenfor den saklige spillestilen vi er vant med nå leve med i dag. Dette merker vi i hans tolkning av Mozarts store C-dur konsert KV 503. Rett på sak, fin dialog med orkesteret – men også med den ekstra følelsen av varme og engasjement i solopartiene.
Det er ikke til å undres over at hans forkjærlighet som utøver har blitt liggende hos Beethoven. Her møter han musikk som kan kombinere hans lyrisk romantiske spillestil med et anstrøk av det dramatiske. I Beethovens første konsert møter vi både det høyreiste og majestetiske og det innadvendte følsomme. Men det blir hverken for patetisk, pompøst eller overfølsomt klissete. Ta med at det er veteranen Otto Klemperer som leder orkesteret i disse to opptakene fra 1967. Man bør kunne anta at Barenboin har plukket med seg enkelte finesser fra denne store dirigenten når han selv hevet pinnen noen år senere.
To større verk av Frans Liszt er også tatt med: andre år (Italia) fra Années de pelerinage(sonetttene) og Liszts temmelige frie transkripsjon av Liebestod fra Tristan og Isolde.Særlig i det siste stykket kan vi føle at pianisten møter dirigenten og dette Paris-opptaket fra 1982 gir oss et bilde av en utøver som alt var på vei opp i stjernehimmelen – som Wagner-dirigent. En svært særpreget tolkning som gjør inntrykk. Vi kjenner en del andre pianister som ganske sikkert ville ha lagt vekt på smerten og det store wagner’ske uttrykket, men vi er glade for at denne pianisten nærmer seg den store musikkdramatikeren med større ydmykhhet.
De tre Petrarka-sonettene er som å regne for små perler, musiikkillustrerende poesi. Ingen undøvendig bravur i tolkningen, men stille sang som flyter mot oss.
På mange av CD-utgivelsene i denne serien er det med et stykkke musikk jeg vil karakterisere som ‘fyll’. Det har kanskje noe å gjøre med at undertegnede ikke eier den helt store begeistringen for Brahms, men jeg synes at d-moll konserten har fått en unødvendig bred plass i denne serien.
I denne versjonen fra 1967 er det John Barbirolli som dirigerer Philharmonia Orchestra.
Barenboim er ennå en ‘ung’ mann, og ikke engang fylt seksti. Han har mange år foran seg, også som pianist. Vi vil sikkert høre mye av ham i årene som kommer – og derfor er dette en velkommen CD-pakke i sin presentasjon av en av dagens aller største musikkpersonligheter.
Summary in English
The last releases in this series are with pianists of today. Here we have one of the leading figures of today’s international music scene, Daniel Barrenboim, chief conductor of Staatsoper Unter den Linden in Berlin as well as Chicago Symphony Orchestra. Together with director Harry Kupfer he is responible for some real remarkable productions of Wagner. Their ‘Ring’ some ten years ago stands as something of the most important in post-war Bayreuth. Most of his time is today dedicated to conducting, but the few times he is performing as a pianist, we often find him heading the Staatskapelle Berlin both as a conductor and as a pianist in Beethoven’s concertoes. His musical language is the lyric-romantic, well taken care of in his Beethoven (1st concerto). He meets Franz Liszt with sympathy and emotions without the biggest grandeur. He talks with his interpretation and in Liszt’s transription of Isoldes Liebestod we see how the pianist meets the Wagner-conductor. Still a ‘young man’ – he is in his 50’s – we will surely hear more from him in the next decade(s).
|
