Great Pianists of the 20th Century – Emil Gilels II
Stravinskij: Tre satser fra Petrusjka, Medtner: Sonata reminiscenza, Prokofiev: Klaversonate nr. 8 og 3, Visions fugitives (utdrag), Liszt/Busoni: Fantasia over to temaer fra Le Nozze di Figaro, Liszt: Ungarsk raposid nr. 9 og 1, Spansk rapsodi, Tsjaikovskij: Klaverkonsert nr. 2*, Bach/Siloti: Preludium
New Philharmonia Orchestra dir.: Lorin Maazel
Innspillinger 1935 – 1977 Philips 456 986-2
Philips’ kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD’er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene.
Det er en litt annen utgave av Emil Gilels vi møter i denne andre samlingen i serien. Mens vi på den første møtte eksempler på hans kraftige bravur-spill, er det mer innadvendte og følelsesbetonte strenger som berøres denne gangen.
Særlig merker vi dette i førstesatsen på Prokofievs tredje klaversonate som spilles så ømt og forsiktig at vi nesten ikke skulle tro det var samme pianisten vi hørte i Bach på forrige samlingen og Stravinskijs Petrusjka på denne.
Samme tilbakelente poesi strømmer gjennom hans tolkning av Nikolai Medtners Sonata reminiscenza, og i de åtte utdragene fra Prokofievs ungdomsverk Visions fugitive er det såvidt vi fornemmer at han spiller. Sart og varsont flyter han gjennom disse ekspressive drømmestykkene fra Prokofievs ungdom.
Det er ikke noe midt imellom for Emil Gilels. Det er enten – eller. Har han ikke muligheter for å uttrykke seg i tre F’er, velger han tre P’er i stedet.
Den eldste innspillingen her er fra 1935 og er Figaro-variasjonene til Liszt/Busoni. Det er et bokstavelig talt historisk sus over dette opptaket, akkompagnert av årgangsknitring men ikke så ille at du har på følelsen av at Den Røde Hær har trampet over rillene. Sammen med andre Liszt-verk får vi et innblikk i virtuoseri og elegant teknikk. Alt er ikke bare bravur – eller det motsatte.
Men kraft og bravur finnes det nok av på denne CD’en også. Hvis du virkelig er ute etter Gilels i kombinasjon med Liszt, finnes et slående eksempel i Spansk rapsodi som spilles med slik dynamikk og styrke at du lurer på om taket holder.
Poetisk blir også hans tolkning av Tsjaikovskijs andre klaverkonsert som framføres med de endringer Alexander Siloti har foretatt i dette noe overlessete verket. Klaverkonserten er også representert i denne serien ved Mikhail Pletnevs innspilling, og det er sannelig stor forskjell både på utførelse og selve verket.
Der Pletnev tar ungdommelig sats og ikke lar holde noe tilbake av Tsjaikovskijs ofte svulstige søtladenheter, forsøker Gilels å dempe seg. Forskjellen i de to versjonene av selve verket ligger i annensatsen der Silotis versjon er drastisk forkortet. Da går man også glipp av det som mange mener er denne konsertens store clou: solo-cello partiet i åpningen (vi får i stedet en midt-del for cello og fiolin). Vi greier oss likevel uten ekstra sukker. Men Lorin Maazel og New Philharmonia Orchestra har på ingen måte noe ønske om å styre unna Tsjaikovskijs kaskader av bravur. Faktisk likte jeg svært godt den måtenGilels kledde den konserten på. Her er det både utadvendthet og poesi med mest vekt på det siste.
Summary in English
This second compilation is Emil Gilels from the opposite side. In his playing on the first CD’s we met his grande bravura, here he is more silent and emotional. He is playing Prokofiev with great care – especially the Visions fugitive – and we nearly think that it is not the same pianist we heard playing Bach. Poetry is shining in his performing of Medtner’s Sonata reminiscenza. Emil Gilels cannot be in-between, it is either-or. If he does not choose three fff’s there are three ppp’s instead. The recording of the Figaro-fantasia dates from 1935, and in Liszt’s Spanish Rhapsody he plays energic and with fiever. His version of the second piano concerto of Tchaikovsky – in the revised version by Siloti – is very different from Pletnev’s. Where the latter use his youthful courage, Gilels tries to relax. The version is quite different from the original. The cello solo from the opening of the second movement has been taken away and partly replaced by an violin. In this way the concerto is felt more homogenous and not so filled with sweets.
