The great pianists of the century – Martha Argerich II
Chopin: Preludium ciss-moll op. 45, Polonaiser Ass-dur op. 61, A-dur op. 53, Mazurkaer a-moll op. 59-1, A-dur op. 59-2, fiss-moll op. 59-3, Scherzo nr. 3 ciss-moll op. 39, nr. 2 h-moll op. 31, Preludier op. 28, Klaversonate nr. 3, Schumann: Klaversonate nr. 2 op. 22, Liszt: Klaversonate, Ungarsk raposdi nr. 6
Opptak 1960 – 1975Philips 456 703-2
Philips’ kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD’er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene
På den andre samlingen med Martha Argerich i denne serien får vi en overbevisende demonstrasjon av denne pianistens unike kraft og ungdommelige villstyrighet. Her bobler det bokstavelig talt over av fabelaktig spillehumør og eminent teknikk. Det er innspillinger hovedsakelig fra hennes ungdomstid og første del av karrieren, fra 19-års alderen, og til hun som 34-åring hadde plassert seg som en av sin tids mest suverene utøvere, og også uten å ta for sterkt i: en av århundrets aller fremste pianister.
Her framstår hun i sin ungdoms glans, med et entusiastisk og fargerikt spill som knapt noen kan gjøre maken. Vi blir aldri lei av å høre hun spille disse verkene. Det gjør heller ikke plateselskapene, for hennes versjon av Chopins preludier ble likeså godt valgt ut som representative for hele årgangen 1975 i Deutsche Grammophons Centenary-serie som kom i fjor.
Her er det altså ikke bare hvilken som helst tolkning av en fremragende utøver. Dette er tolkninger så unike at de alt har plassert seg som noen av de de fremste i plateindustriens historie.
Chopins h-mollsonate (den tredje) ble også gitt i fjor, men da i et tidligere ‘glemt’ opptak fra 1965. Versjonen på denne samlingen er fra 1971, spilt inn på et tidspunkt da Argerich var etablert, uten at dette fratar hennes spill noe av glansen og den ungdommelige friskheten. Som på de to øvrige sonatene – Schumanns andre i g-moll og Franz Liszts i h-moll – forbløffes vi over hennes gnistrende spill. Selv Schumann framstår med djevelsk energi i hennes hender, man registrerer omtrent ikke overgangen til Liszt mer virtuose sonate. Dette skal ikke bare nytes, det er direkte injeksjoner av spilleglede og en overbevisende demonstrasjon av fenomenal teknikk.
I tillegg til preludiene av Chopin og de tre klaversonatene av Chopin, Schumann og Liszt får vi et utvalg av Chopins mest kjente (og halsbrekkende) polonaiser, mazurkaer og scherzi samt Liszts sjette ungarske rapsodi.
Vi får en demonstrasjon av den unge Argerich, så suverent og eventyrlig spilt at ord strekker ikke til. Hvilken musiker, hvilken teknikk!
