Great Pianists of the 20th Century:
Arturo Benedetto Michelangeli
Debussy: Images bok 1 og 2, Preludiene (utdrag)., Galuppi, Scarlatti, Ravel: Gaspard de la nuit, Klaverkonsert G-dur*
*Philharmonia Orchestra, dir.: Ettore Gracis
opptak 1957-1988 Philips 456 901-2
Philips’ kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD’er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene.
Også om Michelangeli (1920-95) var det mange som hevdet at han var ‘den største nålevende pianisten’ de siste førti årene av hans liv. Hvis man legger antall avlysninger til grunn, var han det utvilsomt. Men det skyldes mer stadige sykdomsproblemer, som i mange år brøt av hans karriere, enn nykker at han ofte måtte kansellere avtaler.
Under krigen var han jagerflyver – og på det området er han sikkert ensomt alene blant århundrets klaverspillende giganter.
Hans spesiale var de franske impresjonistene og i særdeleshet Debussy. Den franske komponisten er godt representert på denne samlingen med et fyldig utdrag av preludiene og både bok en og to fra Images.
På denne samlingen er også med hans innspilling fra 1957 av Ravels G-dur konsert med Philharmonia Orchestra. Her får du demonstrert spennvidden i hans uttrykk: fra det vare men sprudlende der Ravel setter tempo i yttersatsene til det litt kraftigere og mer manifeste i adagio-satsen der andre velger det helt motsatte uttrykket. Det er praktfullt tonefølge av et symfoniorkester som den gangen befant seg på en absolutt topp – og man undres og forundres hvilken fenomenal lyd EMI-teknikerne den gangen greidde å få i stand, uten sus og støy av noe slag og i et behagelig stereobilde.
Michelangelo var en utsøkt eksentriker. Det klanglige hos Debussy måtte passe ham perferkt med sin innadvendte følsomhet. Det blir en nesten utsøkt nytelse å høre ham tolke sin nære musikalske slektning. Han spiller Piken med linhåret så vi formelig kan føle det. Opptakene av Debussy er også av relativt ny årgang og lydbildet er følgelig delikat med alt hva den digitale tidsalder kan hjelpe oss med.
Men hans kanskje noe uvørne væremåte skaffet han også problemer. I mange år kunne han ikke gi konserter i Italia, dels på grunn av et fantastisk intervju hvor han på ramme alvor hevdet han var østerriker og som Mozart nærmest selvlært vidunderbarn og dels fordi han rotet seg bort i uoverenstemmelser med myndighetene.
