Great Pianists of the 20th Century – Svjatoslav Richter II
Beethoven: Klaversonater nr. 12 op. 26, 17 op. 31 nr. 2 (Stormen), 23 op. 57 (Appasionata),. 30 op. 109, 31 op. 110, 32 op. 111, Rondo B-dur*
Svjatoslav Richter – klaver, Wiener Symphoniker dir.: Kurt Sanderling*
Opptak 1960 – 1991 Philips 456 949-2
Philips’ kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD’er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene
I den første samlingen med Svjatoslav Richter i denne serien lå vekten på hans historiske innspillinger, blant annet Sofia-konserten i 1959 med Bilder fra en utstilling som for alvor gjorde både han og dette verket i klaverutgave kjent for verden.
Den andre CD-samlingen er Richter i sin virkelige essens. Her er det Beethoven, og det blir et møte mellom to titaner. Vi får høre majestetiske innspillinger som spenner helt fra 1960 fram til et konsertoppptak med de tre siste sonatene fra 1991, bare seks år før hans død.
Det er innspillingen med disse tre sonatene op. 109 – 111 som dominerer inntrykket på denne CD-samlingen. Her viser Richter hvilken eminent kraft han har i sitt spill, en egenskap som gjorde at mange på den tiden opptaket ble gjort betraktet ham som den største dalevende av alle pianister.
Rett på sak
Han viser et Beethoven-spill som er så totalt forskjellig fra eksempelvis Wilhelm Kempffs det går an å komme. Her er ingen fintfølelse og ingen romantisk flirt. No pardon. Rett på sak og ofte med en tempoforståelse som heller mest mot Richters personlige. Derved blir spillet også enopplevelse – i ordets rette forstand. Pianisten er ikke bare en tolker, men også en skaper som går inn i verket og tilfører det noe nytt.
I Appasionata-sonaten styrer han suverent unna alle de tidligromantiske invittene til føleri som ligger i musikken. Det er rent, spilles rett fram og det er kraften i hans spill som lyser. Intet spekulativt eller oppvisning for galleriet, tilhøreren får mene hva hun vil. Dette er Svjatoslav Richters og Beethovens verden. Vi inviteres inn.
Symfonisk
I Richters tolkning av denne sonaten ser vi hvor nøye Beethovens symfonier og sonater hørte sammen. Det er denne symfoniske dimensjonen som Richter mesterlig evner å få fram. I sistesatsen gir han drepende svar til alle dem som mener han blir for langsom og dvelende i sine tolkninger: her stormer han bokstavelig gjennom Beethoven.
Tonene skal klinge
Samlingen starter med sonate nr. 12 i Ass-dur, den med variasjonene og sørgemarsjen. Han meisler ut temaet med de etterfølgende variasjonene ut fra sin helt særegne oppfatning av tempoet: ønsker han at tonene skal klinge, lar han dem klinge uansett tempo-betegenelse. Sørgemarsjen blir spilt som det ikke var noe sørgelig i det hele tatt og i hans tolkning av denne sonaten fascineres vi av hans transcenderende evner: han får oss til å lytte til Beethovens musikk på en helt ny måte og vi oppdager med ham sider ved Beethoven vi ikke har opplevd før.
Rensker vekk det unødvendige
Det er med hans Beethoven-tolkninger at forståelsen for kunstneren Richter meisles fram. Vi forstår bedre hvorfor han de 10-15 siste årene av sitt liv ble en eksentriker med et rykte for avlyste konserter som fullstendig overskygget hans omdømme som pianist og utøver – for enkelte. Men slikt bryr vi oss ikke om, vi ser ham foran oss i et konsertlokale – ikke av de største! – med en sal i fullstendig mørke, et publikum som i åndeløst spenning følger ham der oppe ved klaveret der et enslig stearinlys gir eneste belysning. Ingen gimmick, men realitet. Rensk vekk alt det unødvendige, gå inn til kjernen – og lytt til hans tolkning av variasjonene i Ass-dur sonaten en gang til. Her er Svjatoslav Richter i sin essens.
Summary in English
In the first album with Svjatoslav Richter we heard historic takes, among them the famous concert in Sofia in 1959 when he performed Mussorgsky’s Picture’s From an Exhibition. Here we have Richter in his essence – a meeting between Richter and Beethoven is a meeting between two titans. His interpretation of the three last sonatas dominates the impression from these two CD’s. In 1991, when they were recorded, many saw Richter as the then greatest of all living pianists – and you see why. His interpretation of Beethoven is so total different from Wilhelm Kempff that is possible to come. In his Appasionate he steers away from all romantic emotions, it is clean and powerful, no speculative playing for the the gallery. We are invited into the world of Beethoven and Richter. Listen once more to his playing in the Piano Sonata in A Flat, here we see the artist Richter with his own concept of Beethoven and his music.
