Great Pianists of the 20th Century – van Cliburn
Rakhmaninov: Klaverkonsert nr. 3*, Klaversonate nr. 2, Tsjaikovskij: Klaverkonsert nr. 1, Rakhmaninov: Preludier, Tsjaikovskij: Fra Les saisons
Symphony of the Air dir.: Kirill Kondrashin*, RCA’s Symphony Orchestra dir.: Kirill Kondrashin
Opptak 1958-75 Philips 456 748-2
Med Van Cliburn møter vi pianisten som oppnådde en status som bare senere månefarere og andre nasjonalhelter kunne få. Som en Charles Lindbergh og Douglas MacArthur måtte han ved hjemkomsten etter å ha vunnet Tsjaikovskijs-konkurransen i Moskva i 1958 kjøre i åpen bil gjennom New York for å motta folkets hyllest.
Det er slik bildet av Van Cliburn vil bli stående for all ettertid: den unge mannen med den veldige hårmanken som likesom en president mottar folkets hyllest fra en åpen bil i New Yorks gater.
Det å vinne denne prestisjefylte konkurransen for en amerikaner midt under den kalde krigens mest frosne år, er en prestasjon som bare tåler å sammenliknes med en måneferd. Det var slått fast at det var umulig for andre enn russernes egne favoritter å vinne denne konkurransen. Men Cliburns spill var så overlegent suverent at juryen hadde ingen vei utenom. Dermed fikk amerikanerne en triumf som motsvar mot oppskytingen av Sputnik.
Van Cliburn var født i 1933. Hans mor var selv pianist og hadde studert med Arthur Friedheimsom i sin tid var elev av Franz Liszt og Anton Rubinstein. Det var moren som ble hans første pianolærer, og hun inspirerte sønnen til å holde fast ved et repertoar av russisk musikk. Han ga sin første konsert i en alder av fire. Senere ble Rosina Lhévinne hans lærer. Det var også henne som ba ham reise til Moskva i 1958 for å ‘vise dem hva du kan.’
Resten er amerikansk samtidshistorie.
Van Cliburn vendte tilbake til Russland for turneer i 1960. Han ble enormt populær i det tidligere Sovjet-unionen og bidro til å myke opp relasjonene mellom øst og vest i en epoke da verden sto på randen av altutslettende atomkrig flere ganger. Hans heltestatus i hjemlandet førte også til en betydelig slitasje, og i 1978 innstilte han alle offentlige framtredener. Han ønsket et nødvendig pusterom etter å ha vært så å si kontinuerlig på veien i tyve år.
I 1987 var Gorbatsjov på offisielt besøk i USA. Han ytret ønske om å høre Van Cliburn spille, og slik ble det. Det ble igjen en verdensnyhet med Van Cliburn i hovedrollen. Bildene av ham hvor han spilte i Det Hvite Hus for ekteparet Gorbatsjov og den amerikanske presidenten fløy verden rundt. Den selvvalgte isolasjonen var brutt og Gorbatsjov inviterte ham prompte til en konsertturne i Sovjet. Med på denne triumfliknende turneen ble ogås hans da 91-årige mor. Van Cliburn – og hans første pianolærer – var tilbake der han startet.
Eventyret Van Cliburn er først og fremst en amerikansk historie om helter og prestasjoner. Man tar det for gitt at han kan spille piano. Det repertoaret han har henvendt seg til verden med er i hovedsak russisk farget. Eksempelvis er Tsjaikovskijs b-mollkonsert for mange ensbetydende med Van Cliburn. Den er også med på denne samlingen fra et opptak fra 1958 med Kirill Kondrashin.
Det er selvfølgelig også Rakhmaninov. Hans versjon av den tredje klaverkonserten er identisk med jubelkonserten i Carnegie Hall 19. mai 1958, holdt etter gjenkomsten fra Moskva. Her møter vi ekte amerikansk patriotisme (fra salen) parret med en ung utøver som vil vise sitt hjemland hvorfor han vant den prestisjetunge prisen i Moskva.
Denne samlingen inneholder den overraskende lite spilte andre klaversonaten av Rahkmaninov, et stor anlagt stykke musikk som er karakterisert som en ‘klaverkonsert uten orkester’. Også et utvalg av Rakhmaninovs preludier er tatt med her. Sonaten ble spilt inn under en konsert i Moskva i 1960. De øvrige opptakene er fra 70-tallet.
Hvordan skal vi karakterisere Van Cliburn spill? Han eier ikke den spenstige kraften som eksempelvis en Rakhmaninov eller Martha Argerich. Heller ikke det dynamiske fyrverkeri som hos en Jorge Bolet. Hans styrke er en overlegen og elegant teknikk.
I solo-stykkene av Rahkmaninov åpner han riktignok opp for et glimt av en annen verden hvor vi aner både nerve og sjel i hans spill. Men vi finner ingen desperasjon eller råhet hos ham, heller ingen overdrevetent forfinethet. Sympatisk styrer unna utvendig pompøsitet, selv om invitasjonene særlig i b-mollkonserten så åpenbart ligger der.
En liten skjønnhetsfeil merker vi på opptakene av preludiene fra 70-tallet: et ustemt piano. Særlig i G-dur preludiet op- 32 nr. 5 skjemmes diskanten av en skeiv streng. Vi sier fy! Slikt burde ikke RCA-studioet hvor originalopptaket stammer fra,være bekjent av.
Summary in English
Van Cliburn was the pianist who was a national hero in USA when he returned home after winning the Tchaikowsky contest in Moscow in 1958. This happened in the most frozen days of the Cold War and his triumph carried him through the streets of New York in an open car. To win this contest seemed impossible for non-russians at this time, but Van Cliburn’s playing was so overwhelming that it was quite impossible not to give him the prize. He was born in 1933. His mother gave him the first lessons. She was herself a student of Arthur Friedheim, who had played with Franz Liszt and Anton Rubinstein. Her mother inspired him to keep on playing russian piano literature. Van Cliburn returned to Soviet in 1960 for concertoes and tours. He was enourmous popular in the former Soviet. As an american hero he became tired of the public playing – and in 1978 he retired for a sabbath year, who became nearly twenty. When Gorbatchev visited USA in 1987 he asked if he could hear Van Cliburn play. And then TV cameraes could tell us about this faboulous concerto in the White House – and Van Cliburn’s second career had started. The concerto was immedeately followed by a nation wide tour in Soviet. Van Cliburn’s interpretation of Tchaikowsky’s first piano concerto is on this record, made in 1958 with Kiril Kondrashin. We also hear the third concerto of Rachmaninov, in the famous take from en enthusiastic Carnegie Hall in 1958 when a whole nation should celebrate the young hero and he should demonstrate why he won the prestiteous prize. We also hear the second piano sonata of Rachmaninovs and some of his preludes. Technically Van Cliburn is superior. He is elegant and refined. But he does not own the powerful attack as an Argerich or the fire works of Bolet.
