Den andre operafesten

Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 20.5.2008 Operafest II – Ouvertyrer, arier og korpartier fra Smetana: Den solgte brud, von Weber: Jegerbruden, Mozart: Figaro, Verdi: Don Carlo, Wagner: Lohengrin, Tannhäuser, Korngold: Die tote Stadt, Puccini: Suor Angelica, Manon Lescaut, Leoncavallo: Bajazzo, Mascagni: Cavalleria rusticana, Lehar: Den glade enke, Med Birgitte Christensen, Silvia Moi, Itziar Martinez Galdos, Ragnhild Heiland Sørensen, Toril Carlsen, Ingebjørg Kosmo, Henrik Engelsviken, Thor Inge Falch, Svein Erik Sagbråten, Audun Iversen, Johannes Weisser. Den Norske Operas kor og orkester, Dirigent: Marc Soustrot, Konferansier: Sixten Nordström

Det var tredje gangen vi opplevde sangsolister på den nye store scenen i Bjørvika. Og det er tredje gangen vi er like forbløffet. Er dette mulig? Hvor hadde de gjemt mikrofonene?

På åpningsgallaen holdt vi på å bli blåst over ende på tredje rad i orkester da Ragnhild Heiland Sørensen satte inn med Wagner. Vi måtte nærmest klype oss i armen for å være sikker på hva vi hørte. På den første operafesten var det likedan fra et annet sted i salen. Og vi må ærlig talt innrømme at også i går var effekten slik at vi nærmest måtte klype oss i armen fra høyt der oppe et sted på balkongen.

Vi ble rett og slett nok en gang forbløffet. Og vi må ærlig talt innrømme at vi nok en gang tok oss i å se etter hvor sangerne hadde gjemt ‘myggen’, mikrofonen. Selv om vi nå vet det, må vi nok en gang slå fast, akustikken er rett og slett fenomenal. Og den tilgodeser først og fremst det sanglige. Dette sagt fordi dette er noe som er blitt mindre ivaretatt tidligere.

Og vi kan ganske trygt slå fast at der det riktig løftet seg på denne operafesten, der det riktig fikk mulighet til å svinge seg i går var når kor og orkester satte i for full kraft. Da riktig drønnet det, og vi opplevde noen av de få magiske øyeblikkene som riktige operaopplevelser kan gi.

Men ellers må vi nok en gang slå fast at disse operafestene er hyggelig underholdning, nusselige og vakre utdrag fra operalitteraturen, framført så å si uten en rød tråd. Til den første operafesten fant Bjørn Simensenchampagnen til å binde det hele sammen med på sett og vis. Til denne andre kan vi til nød si at det var Sixten Nordströms nesten uforståelige skånska som skulle fungere som en rød tråd. Vi ble i glimt satt tilbake til de populære spørreprogrammene på TV for tross alt noen år siden. Og det med at det tidvis var problemer med å forstå han, må utvilsomt skyldes mikrofonanlegget som ennå trenger noen justeringer før det fungerer slik det skal. Men vi trenger jo tross alt ikke mikrofoner i Bjørvika i tiden framover!

Av det som vi finner grunn til å trekke fram vil vi nevne Ingebjørg Kosmo og Johannes Weisser. Førstnevnte slo til med stor stemmekraft i ‘gurgle’-scenen fra Don Carlo. Og sistnevnte slo fast at han er eslet til å bli de neste tiårenes store baryton her hjemme, om ikke internasjonalt.

For å understreke, det var likevel når kor og orkester tro til i de store tutti-scenene at det virkelig løftet seg. Dette kan kanskje få innvirkning på valg av repertoar framover. Vi kan kanskje se en dreiing over til de mer spektakulære operaene som Aïda og mer av Tannhäuser og Borisframfor det søte og innsmigrende i Puccini som preget tiden i Folketeatret i stor grad. Don Carlos blir den første ‘ordentlige’ operapremieren til høsten.

Som sagt, det er hyggelige med disse operafestene. God sang og tildels fenomenale korpartier. Men scenedramatikk er det ikke og forventningsbuen spennes desto høyere mot det vi kan ha i vente til høsten.

Det må tilføyes: det er magisk å komme ut til lys natthimmel i nord etter endt forestilling. I pausen flommer kveldssola inn gjennom de store glassflatene. Dette skaper en fortryllelse som man kanskje kunne utnytte til noe spektakulært neste år?