Sigrun Slapgard: Krig og løgn, 259 s. Gyldendal 2004
At krigførende parter gjerne vil omgåes med den objektive sannheten, eller tilpasse den slik det passer dem, har vi for lengst forsonet oss med. Men etter Vietnamkrigen, hvor krigen gjennom fotos og film ble brakt inn i stua til en hel verden, trodde vi at de dager var forbi hvor statsledere og militære kunne manipulere med facts etter hva som passet dem eller ikke.
Men etter den andre Irak-krigen må vi bare innrømme at her tok vi feil. Informasjonen om krigen er et nyttig eksempel på hvordan mediaene lar seg lede av mer eller mindre gale og maktsyke politikere som lar sitt eget behov for å finne de løsninger som bekrefter deres på forhånd vedtatte syn komme først. Amerikansk kritisk presse har her de største syndene på tapetet, ennå er det ikke comme-il-faut å framstille ‘krigen mot terrorisme’ slik den saklig sett skulle beskrives. Den kritiske presse som skulle vært demokratiets fremste forsvarer og bolverk mot propagandamanipulasjon, har her gått i vannet med et kjempeplask.
Kritikken rammer også her hjemme. For informasjonen og omtalen av denne krigen er et svært godt eksempel på hvordan deler av pressen lar seg styre av å bruke ord og formuleringer som passer den ene krigførende parten best. Politikere til høyre i landskapet står særlig utsatt til (som de gjorde i Europa på 30-tallet). At hele begrunnelsen for å skape en krig var basert på løgner er ikke klart nok blitt slått fast selv om mer og mer tyder på at dette sakte begynner å gå opp for den delen av verden som lot seg manipulere av løgnpropagandaen.
Sigrun Slapgard er journalist i NRK og må derfor begrense sin skriving og sine påstander til dette. Det er i og for seg greitt nok for her får vi en slags øyenvitneberetning om hvordan media utsettes for propaganda og løgn. Dette spillet blir rått og brutalt vist fram og det er opp til enhver å trekke sine konklusjoner om den såkalte ‘frie’ presse.
Det som likevel er beundringsverdig i en slik situasjon er faktisk at mer enn en halv verden nektet å godta Bush-løgnene og sa kontant nei til å bli med på denslags rå maktovergrep. Men at Norge fremdeles har soldater under okkupasjonskommando i Irak er like skammelig som at Østerrike hadde okkupasjonssoldater i Noge i årene 1940-56!
