Den første biografien

Astrid Kvalbein: Leif Ove Andsnes – i og med musikken, Det Norske Samlaget 2005, 208 s

Den første biografien om Leif Ove Andsnes har nå kommet. Og vær sikker, det blir definitivt ikke den siste.

Den knapt tredve år gamle Karmøy-gutten har forlengst blitt et verdensnavn. Han er utvilsomt Norges mest kjente av nålevende personer og han hylles nesten som en popstjerne, for eksempel ved CD-lanseringen av Mozart forrige år (Posthallen). Så langt har det gått at til og med ærverdige The Times i London utropte ham til å være det fremste navnet av nålevende pianister i verden i dag, New York Times nøyer seg med å si at han er det mest interessante navnet av unge pianister. Så langt er det kanskje ikke mulig å gå i helt seriøs sammenheng men det sier litt om den statusen han har, særlig i Storbritannia og etterhvert også USA.

Vi har ennå den knapt ti år gamle episoden sittende friskt i minnet da et par tilårsgamle damer i Oslo Konserthus ble imponert over hans versjon av Rachmaninovs tredje klaverkonsert: “Hva var det den unge gutten hette?” – uttalt med riktig Frogner-u.

Men selv i Oslo hvor det finnes atskillige bevis for den gamle sannheten om at ingen blir profet i sitt eget land, er det lange køer foran billettlukene hver gang han skal spille. Og det gjør han ofte. Han svikter ikke å stille opp her hjemme, som det er å spille a-moll konserten i Tromsø, delta på kammermusikkfestivalen i Lofoten og jevnlig spille med våre symfoniorkestre, i særdeleshet Stavanger Symfoniorkester og Det Norske Kammerorkester hvor han hører hjemme på et vis og faktisk har bidratt til noen av orkesterets største suksesser de siste årene. På verdensbasis er det ikke tvil om at Leif Ove Andsnes også har vunnet store seire med sine Haydn- og Mozart-konserter med dette orkesteret.

Denne biografien kaster lys over fenomenet Leif Ove Andsnes. Den er skrevet på en langt annen måte enn tradisjonelle biografier og hopper unna de mest klisjefylte vendingene og hvem-hva-når oppramsingen. Faktisk er det en bok som kommer i møte enhver som setter pris på ‘klassisk’ musikk, her tar forfatteren musikken og personen på største alvor. Det er en ærlig og god bok som lanseres.

Det understrekes av en som har møtt Leif Ove Andsnes en rekke ganger, i offisielle intervjuer og foto-sessions, ved frokostbordet på Risør Hotell og ikke minst på uttallige konserter. At han også er lett å finne over en øl med kolleger, for eksempel på Cafe Sara etter vellykkete Vinternatt-konserter med musikerkolleger fra Det Norske Kammerorkester, forsterker inntrykket.

Vi trodde vi kjente denne sympatiske og beskjedne unggutten svært godt. Men i denne boka blir vi kjent med ting som vi faktisk ikke var klar over. Den gir detaljer fra hans liv og streker opp hvordan det er å leve som konsertpianist med verdensstatus med over 200 reisedager i året. Faktisk kunne vi gjerne vite litt mer om dette. Det er ikke så helt enkelt å “dra” seg tilbake til leiligheten i Bergen, hytta i Odda eller hulen i København.

Men det kommer selvsagt flere biografier om Leif Ove Andsnes i årene som kommer. Vi får sikkert mer anledning til å få vite hvordan han ordner dette med å omstille seg fra å være jagende og oppspilt til å komme ‘nedpå’ som et normalt menneske, en konflikt alle kunstnere i kontakt med publikum må leve med. Små antydninger gis også mellom disse permene, om hvordan han savner det å “komme hjem” til som som venter ham der og den forsakelsen det ligger i å velge å ha et liv som han.

Boka er som sagt ærlig. Den går rett på sak og stikker ikke ting under en stol. Selvfølgelig gir den et raskt riss til oppveksten, men den dveler ikke ved poenget om den unge gutten som var så framifrå flink til å spille at skolegang ble det så som så med etter grunnskolen. I stedet legger forfatteren vekt på den innflytelsen som hans lærermestre, i første rekke Jiri Hlinka, har hatt for ham. 

I den sammenhengen er det også flettet inn en kort kommentar om at Leif Ove Andsnes er et resultat av 70-tallets sosialdemokratiske kulturpolitikk og de kommunale musikkskolene. Dette er verdt å ta med seg nå som vi har sett hvordan dette tilbudet er blitt en salderingspost for politikere som mer tenker budsjett og økonomi. Hadde vi hatt en Andsnes om denne politikken fortsatt får styre (hører du, Giske)?

Boka bygger på flere intervjuer Astrid Kvalbein har hatt med ham, og ikke minst med venner og kolleger over hele kloden. Hun har også reist rundt og fulgt hans konserter, i første rekke hans Carnegie Hall-opptredener tidligere i år.

Det er et sympatisk bilde som framstår. Det bekfrefter det inntrykket vi alt har skapt oss at vi har foran oss en dønn ærlig vanlig gutt fra Karmøy, herlig befridd for primadonnanykker og med vilje og mot til å si fra og ha sine oppfatninger. Mye står også mellom linjene, blant annet hvordan en viss sjefsdirigent foran en konsert i Edinburgh uten å vite det stresset unødig en ung utøver.

Det er først og fremst musikken som betyr noe for Leif Ove Andsnes. Det er her vi har drivkraften til den enorme viljen og disiplinen han må vise for å holde seg på toppen. Den seriøse musikken står foran store utfordringer i årene som kommer. Nedturen for de store symfoniorkestrene har forlengst startet, mens oppturen kan sees på andre fronter. Derfor blir det interessant å følge den utvikling Leif Ove Andsnes har valgt med å holde kammermusikken så høyt. Nettopp her kan vi finne svaret, som vi har sett i Risør og gjennom Det Norske Kammerorkester.

Denne boka kan kaste lys over mye av det som kommer til å skje i årene som kommer. En mer enn anbefaling!