Oslo Kammermusikkfestival 2006 – Universitetes Aula 17.8. Richard Strauss: Cellosonate, sanger, klaverkvartett, Truls Mørk, Birgitte Christensen, Håvard Gimse, Tor Espen Aspaas, Arve Tellefsen, Are Sandbakken
Richard Strauss har ikke skaffet seg et stort navn i komponisthistorien gjennom sin kammermusikk. Snarere er det de store tonemaleriene – de absolutt gigantiske orkesterverkene – han er mest kjent for.
Derfor blir det litt spesielt å overvære en konsert en sen kveld med hans kammermusikk, ispedd noen sanger hvor Zueignung – med den merkelige tonegangen på slutten – så absolutt er blant de mest framførte og kjente.
Det var den ungdommelige cellosonaten som innledet kvelden. Her viste Truls Mørk seg fram og fikk utmerket følge av pianisten Håvard Gimse. Sonaten stammer fra 1883, med andre ord da Brahms og Bruckner herjet som verst i orkestersalene og bare noen få år før Richard Strauss skrev sine store og kjente orkesterverk.
Men i denne sonaten møter vi ingen stivbeint akademisk ung mann knuget av den klassiske tradisjon. Snarere spruter det av ungdommelig vilje til uttrykk, og vi må innrømme at særlig de tunge anslagene i annensatsen fengslet oss sterkt. Fremragende framført av de to solistene.
Birgitte Christensen har bak seg en sesong ved Richard Strauss-operaen framfor noen, Semper Oper i Dresden. En kan kanskje si at dette forplikter. I hvert fall ga hun oss en vakker bukett av Richard Strauss’ sanger med Zueignung som det desidert høydepunktet. Hun ble lydhørt akkompagnert av Tor Espen Aspaas.
Klaverkvartetten er fra året etter cellosonaten men er et verk av atskillig større format. Ikke minst lengde, og det må innrømmes at når det tikker mot midnatt kan konsentrasjonen oppleve å få seg litt uoppmerksomme øyeblikk. Men i denne kvartetten hadde Truls Mørk og Tor Espen Aspaas fått med seg festivalsjef Arve Tellefsen på fiolin og bratsjist Are Sandbakken til en framføring av et verk som vi ærlig må innrømme at vi ikke hører for mye av. Det er tydelig å merke at komponisten her begynner å prøve seg selv i et større format. Anslagene blir tyngre og mektigere og samspillet mellom instrumentene blir også mer intrikat. Men det er fortsatt et kammermusikalsk verk hvor likevekten mellom de tre strykerinstrumentene er i behold og hvor klaveret danner en trygg base i bak-kant.
Vi fikk en trygg og god framføring og et blikk inn i Richard Strauss’ kammermusikalske verden som både overrasket og beriket. Og en framføring under Munchs sol med solister i den desiderte verdensklasse!
