Paul Hindemith: Kammermusik nr. 2 op. 36 nr. 1, nr. 3 op. 36 nr. 2, nr. 6 op 46 nr. 1, nr. 7 op 46 nr. 2
Lars Vogt – klaver (nr. 2), Georg Faust – cello (nr. 3), Wolfram Christ (nr. 6), Wayne Marshall – orgel (nr. 7I
Berliner-filharmonikerne dir.: Claudio Abbado EMI 7243 5 56831 0
 Her følger den andre CD’en med Hindemiths kammerkonserter og Berliner-filharmonikerne har dermed gitt oss samtlige av hans kammerkonserter. Mange holder disse konsertene for å være den virkelige essensen av Hindemiths komposisjoner. For oss som var flasket opp med Hindemiths Harmonilære på 60-tallet er dette et velkomment gjensyn med vår musikalske ungdom.
Hvor mye dyrket vi ikke Hindemiths musikk den gangen? Hans antiromantiske ‘rett-på-saken’ musikanteri, befridd for føleri, romantikk og utvendighet, men likevel tonalt i musikkspråket og avvisende overfor uforståelige eksperimenter og intellektuell navlebeskuing som sekstitallet var altfor full av. Og så herlig uakademisk i sitt gjøgleri med formene og konservatorienes konvensjoner!
Har Hindemith bestått tidens tann etter så mange år? Neppe. Nå er romantikk ‘in’ igjen. Vi har fått Mahler i store former og Arvo Pärt i de små og i sammenlikning er likesom ikke Hindemiths radikalisme og renskårethet noe som tar oss like sterkt. For det er ikke å nekte at Hindemith hadde et budskap til sin tid og at dette var rettet mot noe: han ville si oss at musikanteri kunne utøves uten følelser og oppstyltet og han søkte i sitt friske og dels dissonerende tonespråk tilbake til barokkens enkelhet.
Samtidig tar han opp sin samtids uttrykk på en rent ut sagt morsom og uhøytidelig måte. Her mikses det en frivol blanding av dadaisme, surrealisme og ekspresjonisme med klassiske former som ikke bare fikk den tids borgerskap og konservatoriekretser til å snøfte i forakt. Også nazistene fikk hans musikk i vrangstrupen, han ble stemplet som degenerert (entartet) og måtte emigrere til USA hvor han langt inn på 50-tallet var en aktiv komponist og teoretiker. Så betydningsfull var han i årene etter siste verdenskrig at han ved siden av Stravinskij, Prokofiev og Bartok ble regnet som en av de fire store på århundrets første halvdel.
Kanskje tåler disse kammerkonsertene i formen en viss sammenlikning med Brandeburgkonsertene, de er en slags tyvende århundres svar på Bachs musikkestetikk. Og vi som stiller med hele Hindemiths musikkteori som ballast er mer enn villige med på denne jevnførelsen.
Vi fryder oss over disse kammerkonsertene. Her har vi dem for henholdsvis klaver, cello, viola d’more og orgel. Utøverne er fremragende og vi føler virkelig at Berliner-filharmonikerne har hatt en feststund med denne musikken. Det er ikke unaturlig at det er konserten skrevet for viola d’amore som er den mest interessante på denne CD’en. Bratsjen – nært beslektet med viola d’amore – var Hindemiths eget instrument. På denne konserten utnytter han instrumentets syngende og noe ‘søte’ klang på mesterlig vis. Tyngdpunktet ligger i de langsomme partiene. Det er Berliner-filharmonikernes tidligereførstebratsjist Wolfram Christ som bærer solopartiet på denne innspillingen.
Nå er samlingen av kammerkonserter komplett. Vi har fått den essensielle Hindemith på CD. Hva mer enn kan en 68’er forlange?
|
