Oslo Domkirke 14.8.2004 Oslo Kammermusikk Festival – Hesperion XXI: Tonos Humanos & Variaciones instrumentales, Jordi Savall, Montserrat Figueras, Arianna Savall, Rolf Lislevand, Pedro Estevan
Andre dag av Oslo Kammermusikkfestival. Lørdags ettermiddag i Oslo sentrum. En lang stille kø smyger seg fra Domkirka og nesten ned til gamle Smuget. Forbipasserende turister spør hva dette kan være, og får svar at det er køen til en konsert. I kirken. Med spansk og portugisisk musikk fra tidligere århundrer.
Ute er det pluss tjuefem og augusthett. En merkelig forlystelse for folket i isbjørnenes land, må utlendinger tenke.
Men det er slikt vi er opptatt av når sommeren er på det mest intense. Det store kirkerommet fylles opp, harpisten kommer inn og begynner det langsomme arbeidet med å stemme lyren, barokkharpen. De andre musikerne følger etter. Forsiktige klimprende toner høres.
Så setter musikken i gang. Ingen overgang mellom stemmeklimpringen og de første toneriffene. Det er magisk musikk som flyter opp i det store kirkerommet og forsterkes uten hjelp av kunstige hjelpemidler. Da setter man pris på at Oslo Domkirke virker fattig på veggpryden, her er det intet annet enn musikken som skal møte vegger og himling. Intet annet skal forstyrre.
Musikken er fortryllende. En først sped kvinnestemme høres. Fra vår plass i sideskipet aner vi at vedkommende må stå bakerst i koret. Stemmen kastes rundt og rundt, blander seg med Jordi Savalls gambe og altviol mens Rolf Lislevands theorbe og gitar lager forsiktig fylde bak stemmen.
Det er spansk og portugisisk musikk fra tidligere århundrer vi får høre. Hesperion XXI er rett og slett den 21.sammensetningen av ensembler Jordi Savall har gjort. Her spiller Rolf Lislevand en stor rolle, forøvrig består ensemblet av kvinnelig sanger, to perkusjonister og en harpist.
Så er det ikke fresende musikk for galleriet som presenteres. Snarere innnadvendt, lett improviserende toner så langt samkjørte musikere kjenner hverandre uten å ville briljere for mye.
En nødvendig funksjon har denne musikken i å slå fast hvor viktig det er hvor man framfører musikk. Vi tenker med gru på hvor anerledes denne musikken hadde fortont seg i et tørt konsertlokale. Her bæres musikken rundt av kirkerommets akustikk og selv om det er hovedsakelig verdslige sanger, kjærlighetsviser og ballader, aner vi også den sakrale grunntonen.
En konsert til meditasjon og stille ettertanke.
