|
Great Pianists of the 20th Century – Alfred Cortot
Chopin: Etudes op. 10 og op. 25
Liszt: Ungarsk rapsodi nr. 2 og 11, Verdi/Liszt: Rigoletto parafraser, Ravel Jeux d’eau, Schumann: Symphonische Etüden op. 13, Carnaval op. 9, Kreisleriana op. 18
 Philips’ kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD’er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene.
Her får vi så den mest underkjente av dette århundrets store pianister. Alfred Cortot støttet nemlig den ‘gale’ siden under krigen, det franske Vichy-styret. For kunstnere kan slikt være ødeleggende – men ikke for politikere: Frankrikes senere president François Mitterand var jo også i sin grønne ungdom en Vichy-medløper.
Nå var Vichy-regimet neppe av samme valør som Quisling-styret her hjemme. Det er likefullt ødeleggende for en kunstner som sto på sin absolutte topp i de første etterkrigsårene, å skulle bli rammet av dette, likesom Kirsten Flagstad opplevde i USA de første årene etter krigen.
Til nå har det likesom ikke vært comme-il-faut å snakke om Cortot på samme måte som Rubinstein, Horowitz og Rakhmaninov. Den senere tid har imidlertid ført til ny interesse for denne franske pianisten og med sin utgivelse i denne serien tar han definitivt det udiskutable steget opp på kongenes trone.
Cortot var en begeistret wagnerianer. Før konsertkarrieren hans skjøt fart arbeidet han i mange som repetitør i Bayreuth under Hans Richter. Han dirigerte den første framførelsen av Götterdämmerung i Paris i 1902 og ledet også framførelser av Tristan og Isolde og andre Wagner-operaer.
Han har også satt sine spor på en annen måte: mer enn kanskje noen annen topp-pianist var han beryktet for sine feilslag. Men hva gjør vel dette når teknikken er imponerende og framførelsen kanskje blir sterkere slik utøveren velger den? For ‘feilslag’ slik de store pianistene gjør dem, må kanskje heller oppleves som uttrykk for en noe friere holdning til de skrevne notene?
For oss var ikke dette forstyrrende, og kanskje var også opptakene ‘silet’ med dette for øye.
Vi fant roen med Cortot‘s spill i Ravels Jeux d’eau. Her fikk vi følelsen av å komme tett innpå en utøver som følte for den musikken han spilte. Før det får vi en oppvisning med Chopin (et utvalg etyder), to av Liszts ungarske rapsodier og Rigoletto-parafrasene. Han kunne nok spille, men vi følte det lå mer på det utvendige enn dypfølte. Uansett er disse stykkene av Chopin og Liszt stor musikk, vel verdt å få med seg av en av århundrets aller største utøvere.
Hele den andre CD’en er viet Schumann. Som med Ravel forlater han bravur-krakken og glir ned mot mer opplevd musikk. Det er kanskje noe selvmotsigende at en pianist av en slik teknisk kapasitet foretrekker Schumann i stedet for mer bravurpreget spill, men det er her vi møter den virkelige storheten: en pianist som ert i stand til å forme musikken og ikke bare spille den.
Fascinerende var det å lytte seg gjennom hans Schumann-tolkninger. Ofte korte riss av stykker, andre ganger svinger opp mot de store høydene.
Glemt, stukket unna, men han har likevel en storhet i seg som er umulig å forbigå.
Var han den største?
Summary in English
The most unknown of the greatest pianists of this century is surely Alfred Cortot. Because of his involvment with the french Vichy-government during the Second World War, his name was ‘no acceptable’ many decades after the war. Strangely enough but the later president of France, François Mitterand, also had minor involvments with this government in his then youth. But the fate of Cortot is nearly similar to Kirsten Flagstad’s and Knut Hamsun’s. And we know that Quisling, who Hamsun openly supported, was a traitor of a more worse kind to his country than this French collaborateur government. But are the novels of Hamsun – or the piano playing of Cortot – of lesser quality because of that? Today Cortot is again in the focus, and many claims that he perhaps was the greatest of them all. He ranks among names like Horowitz, Rakhmaninov and Rubinstein without any doubts. Cortot worked in Bayreuth for many years as a repetiteur under Hans Richter. In 1902 he conducted the first performance of Götterdämmerung in Paris. Later on he also devoted himself to conducting. He was famous for his ‘wrong’ notes. But as one said, ‘It does not matter how many wrong notes he plays when the right ones are better than anyone else’. On this record we felt that his interpretation of Ravel’s Jeux d’eau was of prime quality. In a way he is ‘home’ in music like this. Chopin, Liszt and Schumann fill the rest of the two CD’s. Elegance is the key word for his playing style.
|
