Andreas Viestad: Det beste jeg vet, Aschehoug 2001 173 s.
Endelig er man kommet ned på jorda. I noen år har bøker om mat eksplodert i overkulinariske beskrivelser av festlige og eksotiske retter, den ene mer umulig enn den andre. For her beskrives en opplevelse for ganen som er nesten hinsidiges det et menneske kan oppleve. Og så viser det seg at det som beskrives enten er for dyrt, krever utstyr til tillaging som knapt noe profesjonelt kjøkken eier og er umulig å få til av den enkle grunn at råstoffene finnes ikke å få tak i her hjemme.
Nå er man endelig kommet vekk fra dette urbane jåleriet. Dagblad-journalien Andreas Viestad har skjønt det meget essensielle poenget at mat er mer enn vomfyll. Her knyttes servering av enkle matretter opp mot anledningen. God mat blir tatt inn i en sammenheng hvor samvær, servering og opplevelse hører med.
Og ikke minst, at dette er noe vi kan få til selv.
Det er en tiltalende bok, la oss ikke kalle det kokebok. Visst kryr det av fremmedspråklige navn på sidene. Men det tåler vi, for han gjør det hverken mysteriøst eller faller for det urbane jåleriet i sine beskrivelser.
Best av alt er den uhøytidelige formen han eier. Gjerne gode historier, artige poenger og litt om de forskjelige ingrediensene og krydderne, deres historie og bruk. Litt sleivete og muntlig,, dette likte vi!
