Maria Rosa Menocal: Lyset fra Al-Andalus – hvordan muslimer, kristne og jøder levde sammen i middelalderens Spania, Dreyers forlag 2012, 255 s.
Kunnskapen om det historisk muslimiske Europa er noe som egentlig burde være der, men som ikke har sunket inn eller blitt preget av ettertidens forvrengning. Særlig ikke i tider som disse hvor mistroen og hatet til fremmede, i særdeleshet muslimer, er ubehagelig og nærværende.
Historien har dessverre gjennom tidene blitt tolket endimensjonalt og forvrengt slik seierherrene i etterkant gjerne vil se den. De nesten åtte hundre årene med muslimer i Europa har blitt ensidig framstilt som ‘blodig undertrykkende‘ og det framstilles den dag i dag som at Spania ‘ble frigjort‘ da det siste muslimske herredømmet gikk tapt på 1490-tallet.
Men var det i virkeligheten slik? Rosa Menocal er professor i europeisk middelalder med litteratur og kunst som spesialområde. Hennes innfallsvinkel bærer derfor preg av dette. Og hun gir oss et helt annet bilde.
Denne boken belyser det faktum at størsteparten av Spania og den iberiske halvøya og delvis den sørlige delen av Frankrike i mange hundre år – fra 700 e. Kr. til 1490 e. Kr. – var muslimisk land.
Disse syv hundre årene under arabisk styre var av stor betydning for utviklingen av kunst og vitenskap først i Spania, senere i hele Europa. Disse årene var derfor noen av de rikeste og mest fruktbare kulturelt sett i Europas historie, i hvert fall når det gjelder sør-Europa. Toleransen for hverandres religioner og levesett var et annet særtrekk og sementen som bandt det hele sammen.
Her levde de i syv hundre år side om side. Sammenblandingen av muslimer, kristne og jøder var fruktbart for alle. Hebraisk diktning og åndsliv fikk eksempelvis under denne tiden et kraftig oppsving i noe som forfatteren som er professor i middelalderkultur, kaller dets gullalder. I filosofi og diktning ser vi hvordan de forskjellige kulturene fikk kraftige impulser fra hverandre, eksempelvis at arabisk diktning etterhvert gjorde stor bruk av vendinger fra det hebraiske språket. I mange kristne kretser også utover Spania var det viktig å kunne arabisk, fordi dette var ensbetydende med å ha kunnskap og forståelse for kultur. Araberne ble respektert for å stå svært høyt i vitenskap og kunst.
Hva dette har betydd for det europeiske åndsliv – eksempelvis trubadur-tradisjonene som med normannerens hjelp vokste ut av arabernes ringfortellinger – er udiskutabelt. Bare det faktum at skriftene til Aristoteles og hele den greske kulturen i sin helhet ble bevart og gitt over til ettertiden gjennom de omfattende arabiske bibliotekene i Al-Andalusia (Andalusia, sør-Spania) sier det meste. De arabiske bibliotekene, sannsynligvis de største verden noengang har sett, er en sak for seg. I dag er vitnesbyrdene fra denne rike perioden synlig over hele Andalusia og sør-Spania gjennom arkitektonisker overlevninger, eksempelvis moskeen/katedralen i Cordoba.
Cordoba var på 1000/1100-tallet verdens udiskutabelt største by og kraftsenter økonomisk, finansielt og kulturelt. Det er løselig anslått at byen kunne omfatte en million innbyggere med sin nærmeste omegn. Toledo ble siden en førende by.
I flere hundre år var Spania utenom nordkysten mot Biscaya og store deler av det sørlige Frankrike helt mot Italia muslimsk land. Al-Andalusias historie er et eksempel på at forskjellige kulturer, religioner og folkeslag kan bli beriket og styrket av hverandre. Et av de konkrete tiltakene vi ser i dag for å føre denne arven videre er at myndighetene i Andalusia og Sevilla har tatt ansvar for det felles israelsk-arabiske prosjektet West-East Divan Orchestra som ledes av Daniel Barenboim.
Denne boken gir et godt bilde av denne rike perioden i Spanias historie. Den legger ikke skjul på at det var indre stridigheter, først og fremst blant muslimene, som førte til at Al-Andalusia gradvis ble svekket for så å gå i oppløsing. Trykket fra berberne i sør i Afrika og stadige kivinger mellom småkonger og folk med ambisjoner gjorde at det på langt nær var helt fredelig. Men på kulturens og vitenskapens område var dette en usedvanlig rik tid. Det er ikke før i våre dager at Cordoba har fått en befolkningsstørrelse som kan måle seg med forholdene for et tusen år tilbake.
Forfatteren er flink til å trekke linjer. Et morsomt poeng er at hun viser at mye av byggestilen i Den Nye Verden, særlig i Mexico og Sør-California, er inspirert av andalusisk byggeskikk, hesteskobuene. Mange av spanjerne som dro over havet etter Columbus’ oppdagelser omtrent samtidig med at det muslimske riket i Spania fikk i oppløsing, var nettopp fra sør-Spania. dvs. Andalusia.
Det er ikke bare det vi ser og opplever i dag som med det palestinsk-israelske orkesteret som gir sterke håp for framtida, men det faktum at store deler av Europas historie med åndsliv, filosofi, legekunst, astronomi, arkitektur og matematikk hviler på syv hundre års muslimsk styre i Spania.
Når vi fortviles over det som skjer i Midt-Østen i dag, særlig i konflikten Israel-Palestina og de mer eller mindre forskrudde fundamentalistiske islamittenes gjerninger og ord, er det nyttig å vite at historien har vist det motsatte. Den har klart og tydelig demonstrert at det kan gå an for forskjellige kulturer, folkeslag og religioner å leve side ved side – og faktisk også berike hverandre. Det kan være håp for framtida.
Det er så mye bra å si om denne boka at det føles litt misvisende å komme med kritikk. Men språket glir ikke alltid like greitt på disse sidene. Om det er forfatterens akademiske bakgrunn som tynger eller om oversetteren ikke har vært heldig med de finurlig konstruerte spanske setningene, vet vi ikke. Men vi skulle ønske at en slik viktig bok var bedre tilgjengelig!
