Oslo Konserthus 25.1.2007 Det nye Babylon – Episoder fra Pariser-kommunen 1871, regi: Grigorij Kozinzev og Leonid Trauberg, musikk: Dmitrij Sjostakovitsj, Oslo-Filharmonien dir.: Frank Strobel
Stumfilm-aften i Oslo Konserthus. Tro mot jubileumsåret fikk vi se en stumfilm med original-musikk av Sjostakovitsj. Både film og musikk var helt ukjent for undertegnete som det sikkert var for de ikke så veldig mange som fylte Oslo Konserthus i går.
Vi skriver 1929. Det er kunstnerisk tøvær i Sovjet men de første tegnene til innstramminger ligger allerede i luften, selv om det er flere år til Kirov-attentatet og Moskva-prosessene. Rabulistisk og nærmest surrealistisk kunst ser dagens lys, vi har Majakovskij, Marc Chagall lar kuer fly i lufta og den unge Sjostakovitsj går svanger med en Gogol-opera. Kunstnerne sprenger virkelighetsbildet og som en rød tråd går troen på det nye mennesket i tråd med den sosialistiske oppbyggingen av landet.
Fra denne spennende tiden stammer denne filmen av Grigorij Kozinzev og Leonid Trauberg. Den tar utgangspunkt i Paris-kommunen i 1871 da det i tre måneders tid eksisterte en sosialistisk kommune – det første egentlige proletariatets diktatur med andre ord – før de franske styresmaktene fikk slått ned dette sosialistiske eksperimentet. Begivenhetene inspirerte blant annet Nordal Grieg til senere å skrive dramaet Nederlaget. Den knapt tredve år gamle Sjostakovitsj fikk i oppdrag å skrive musikk til filmen.
Filmmusikk under stumfilmens dager var noe helt annet enn filmmusikk i dag. Musikken måtte følge hele handlingen, den var framført levende, som regel med en pianist eller enkelt ensemble. Sjostakovitsh hadde i mange ungdomsår hatt inntektskilde som filmmusiker og som regel satt han og improviserte over ‘det som falt ham inn’. Men her var det behov for ‘ordentlig’ musikk, skrevet musikk for orkester med andre ord. Sjostakovitsj skrev derfor musikk som fylte nesten halvannen time med film.
Det er inspirerende men også merkelig å høre den. Merkelig fordi en kan så altfor godt høre at her utfolder den senere store symfonikeren seg i former som er episke og dramatiske, faktisk ikke så langt unna hans senere symfonier. Hans andre og tredje symfonier som stammer fra dette tidspunktet er jo også formmessig svært like. Men lerretet hjelper den unge komponisten til å få større luft over musikken sin enn den han fikk i disse to symfoniene. Derfor blir dette inspirerende, Sjostakovitsj’ musikk skrevet i en spennende tidsalder for kunsten, her er det det nye og grensesprengende, nå skal vi bryte barrikadene og skape noe som menneskeheten aldri før har sett!
Vi lot oss derfor ikke overraske over at Internasjonalen dukket opp helt i filmens siste scener. Selvfølgelig skulle det være slik den gangen, men det var toner som Sjostakovitsj hadde bearbeidet slik han ‘så’ dem. Før den tid hadde vi vært gjennom can-can, snertne lån fra Offenbach og sågar Marseillasen.
Slik trår musikken til og for meg ble det mer denne musikken enn selve filmen som fascinerte ved denne kvelden. Ypperlig framført ble den også og Frank Strobel tro til som den filmdirigenten han er. Men også filmen har sine særegne sider, særlig de fengslende ansiktsuttrykkene. Melodramatiske, javel. Men de laget et sterkt inntrykk som brant seg inn.
Her var musikk og film i sterk forening.
