Gunnar Staalesen: Ansikt til ansikt, Gyldendal norsk forlag 2004
“Det satt en død mann på venteværelset mitt…” Slik åpner denne ellevte Varg Veum-romanen. Setningen vil utvilsomt gå inn som en av de klassiske i norsk kriminallitteraturs historie.
Derfor er det også grunn til å beklage at resten av denne romanen er en liten skuffelse. Bevares, i forhold til krimlitteraturen ellers holder den et godt mål, men av hva vi kunne vente oss av forfatteren må man være ærlig nok til å si at det er nok en liten nedtur.
For historien om hvilke spøkelser som lå begravet i det gamle AKP-kollektivet fra 1970-tallet, er troverdig nok. Historien er også til en viss grad troverdig og faktisk sann, noe senere kommisjoner og andre offentlige avsløringer har vist.
Men problemet er at privatdetektiven roter seg inn i så mange samtaler med de gjenværende kollektivmedlemmer at det blir konstellasjon på konstellasjon og ganske tidlig noe vanskelig å følge med i.
Men beskrivelsene av noen av de gjenværende marxist-leninistene som ender opp som kommunalråder for Høyre, eller øverst på den bergenske panpestigen i LO, har også noe for seg. Faktisk noe av virkelighetens skjær over seg. Når kommer den virkelige dyptloddende romanen om de eks-AKP’ere som nyttiggjør seg den demokratiske sentralismens effektivitet til å svinge seg opp som finansakrobater og næringslivsaktører?
