Oslo Konserthus 20.2.2003 Beethoven: Symfoni nr. 7, Stravinskij: Vårofferet, OSLO-FILHARMONIEN, Dirigent: Esa-Pekka Salonen
Selv karakteriserer han verket som dinosaurer i full elskov. Ingen dum sammenlikning, for Stravinskijs Vårofferet er på mange måter et gigantisk, grensesprende og revolusjonerende verk. Selv i dag, nitti år etter at det ble skrevet, framstår det fremdeles med sjokkerende råskap.
Esa-Pekka Salonen er på besøk i gamle trakter og foretrekker som den opprinnelige nordboer han er, nordisk kulde og isholke framfor California, der han har vært tilknyttet de siste ti årene. Her hjemme har han besøkt sitt gamle orkester i Stockholm – Sveriges Radios Symfoniorkester – og nå er det Oslo. Her var han fast gjestedirigent på begynnelsen av 80-tallet.
Siden har det gått strake veien. Foruten å lede Hollywood-traktenes ledende symfoniorkester er han også blitt en av vår tids mest særmerkte komponister. Flere av hans verk har vakt oppmerksomhet og har stått på programmet, blant annet her i Oslo.
Det var overraskende og gledelig å se så mye ungdom i salen i går. Det geriatriske innslaget og skravelet fra damene på rundt 60/70 blir ikke fullt så påtrengende. For innholdsløsheten hadde få bein å stå på i går. Her var det kraft i klangene og rå dissonanser som rådde grunnen.
Vi fikk faktisk fornemmelsen av å være løftet over til en rockekonsert. For det ungdommelige jubelbruset som møtte Esa-Pekka Salonen da han entret podiet – og ikke minst etter konserten – var påtakelig.
Beethoven har revolusjonerende villskap i seg. Den syvende symfonien fikk karakteristikker som om den var skrevet i ‘bakfylla’ i sin tid. Det er de ville rytmene – dansen slik Wagner oppfattet det – som er årsaken til dette, samt sistesatsen som gir fullstendig blanke i alle konvensjoner av hvordan symfonier skulle skrives.
Oslo-filharmonien har alltid hatt et spesielt grep om denne symfonien. Sist gang den ble framført var i Universtetets Aula en lørdags formiddag med en nydusjet og opplagt Mariss Jansons, den gangen svært overbevisende.
Minst like overbevisende var det denne gangen. Esa-Pekka Salonen holdt litt tilbake i den første satsen og serverte oss Beethoven så ydmykt og stillfarende som vi knapt har hørt ham. Men så bygget det seg opp og sistesatsens ville dans fikk sitt kraftfulle uttrykk.
Sånn sett er det lett å se at Beethoven og Stravinskij hører sammen. For i Vårofferet fikk vi en mer enn overbevisende demonstrasjon av at dette verket fremdeles har sin primitive kraft og sin revolusjonære råskap i behold.
Når Esa-Pekka Salonen i en av Oslo middagsaviser bruker et uttrykk som ‘kopulerende dinosaurer’ er det både lydmalende og situasjonsbeskrivende for et verk av slike gigantiske dimensjoner. Vi hørte første gang dette orkesteret i dette verket for førti år siden (!) og må innrømme at det fremdeles gjør et sterkt inntrykk for hver gang. Vi oppdager stadig nye sider ved det. Denne gangen var det bratsjene der de dels dannet grunnlaget for de harde tunge rytmene, dels skapte søkende svømmende stemninger gjennom sine dissonanser.
Vi ønsker Esa-Pekka Salonen lykke til i de siste konsertene i Dorothy Chandler Pavilion i Los Angeles. Fra neste sesong står den nye orkesterhallen med navnet til Walt Disney klar til innvielse.
