Dobbel debut i Bjørvika

Bjørvika 11.10.2009 Mozart: Symfoni nr.32 i G-dur, Bent Sørensen: Klaverkonsert nr.2 La Mattina (urfremføring)*, Mozart: Konsert rondo K386 A-dur, Mozart: Konsert rondo K382 D-dur, Tsjaikovskij: Serenade for strykere Op. 48, Det Norske Kammerorkester, Leif Ove Andsnes – klaver, kunstnerisk leder: Isabelle van Keulen, dirigent: Per Kristian Skalstad*

Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester debuterte i Bjørvika nå i helga. Dermed har i løpet av litt mer enn et år omtrent alt som kan krype og gå innen norsk musikkliv vært på scenen i nasjonens Norges nye storstue og all-kulturhus, praktbygget som er prisbelønnet verden over. Det var også Det Norske Kammerorkesters første konsert med den nytilsatte Isabelle van Keulen på plass. Hun skal sammen med Terje Tønnesen fungere som kunstnerisk leder framover.

Forventningene til denne konserten knyttet seg i første rekke til hvordan ensemblet og Leif Ove Andsnes ville komme ut av det med Bjørvika-operaens fenomenale akustikk. Maktet de overgangen fra mer grisgrendte konsertlokaler her hjemme og ute til å spille i det som direktøren for Det Norske Kammerorkester, Per Kise Larsen, karakteriserte som ‘vårt fremste konserthus‘?

Både ja og nei. For det begynte temmelig lunkent. Til tider faktisk ganske dårlig. Ensemblet fikk ikke grep om Mozart og hans noe merkelige 32. symfoni. Det klang ikke helt riktig og vi syntes heller ikke at kontakten og samspillet innad i ensemblet var helt på høyden.

Kunne det skyldes våre utvilsomt svært høye forventninger? Vi utelukker ikke muligheten fordi omtrent alt vi har hørt i Bjørvika til nå er akkustisk uovertruffent. Det har hevet musikken og utøverne til nye høyder. Faktisk skapt helt nye opplevelser. Du hører musikk på en langt annen måte enn du hørte dagen før, faktisk en helt annen musikk, jfr. konserten med Oslo-filharmonien i vår.

Men altså ikke med denne Mozart-symfonien. Det kunne jo også være det vi straks registrerte: komponisten er her rett og slett ikke helt på høyden. Det første som slo oss var den merkelige orkestreringen. Med pauker, hele fire horn og to trompeter er dette en besetning som tilsier atskillig mer enn datidens og gårsdagens kammerensembler. 

Vi velger å la det ligge der. For det skjedde jo langt mer.

Bent Sørensens nye klaverkonsert er skrevet for Leif Ove Andsnes. Det var også utøveren som sto overfor de største utfordringene ved urframføringen i går. Ikke til ekvibrilistiske løp à la Frans Liszt eller Rachmaninov men til presise anslag i komponistens tildels knotete småknipper av anslag. Konserten åpner med klaveret lavt nede i bassen og gir innledningsvis en stemning av dysterhet men også av klangfull skjønnhet. Etterhvert utvikler det seg til nærmest uhørbar hvisken fra strykerne. Umåtelig vakkert!

Klaverkonsen er ingen tradisjonell konsert sånn sett. Komponisten er svært ordrik i sin beskrivning av den og nevner særlig en opplevelse han hadde med kveldens solist på en musikkbar i Wien for få år siden. Her hadde Andsnes satt seg ved pianoet og spilt et av Busonis klaverarrangementer av Bach. Dette hadde inspirert komponisten til den mørke innledningen på konserten.

Det er et inspirerende friskt verk, holdt i en modus hvor unødvendig pling-plong er på armlengs avstand og uten noe senromantisk søtsuppe og publikumsfrieri. Sånn sett svært sympatisk og frisk ny musikk.

Etter pausen var det mer Mozart med Leif Ove Andsnes. Det var nå vi fikk langt på vei bekreftet vår antakelse om at den 32. symfonien rett og slett er et mindre betydningsfullt verk som selv ikke Bjørvikas herlige akustikk kan gjør noe med. For straks Leif Ove Andsnes satte seg ned ved klaveret fikk pipen en annen låt. Mozart kan de, uttallige CD-innspillinger og konserter verden over har understreket dette. Om det ikke helt svingte av den første rondoen, ble det noe langt annet med variasjons-rondoen i D-dur. Herlig! Her slo ensembel og solist for alvor ut håret, fant samklangen uten videre og presterte en jubelartet konsertrondo som til fulle bekreftet Bjørvikas rykte som akustikkens Mekka og som også viste at solist og orkester er i sin beste form.

Vi var brakt på høyden og Tsjaikovskij som avslutning lot oss bli der med herlig musikk som ble surrende rundt i oss noen timer framover. Strykerserenaden fant fort en varm tone gjennom en smektende vals til sistesatsen som det avgjorte høydepunktet hvor vi bare ønsket at dette måtte ha fortsatt og fortsatt.

Med et lite unntak av den innledende Mozart var dette en konsert som avgjort slo fast at Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester kan føle seg godt hjemme i Bjørvika i tiden framover. For at det blir flere konserter med dem i vårt fremste konsertlokale og storstue er vi hellig overbevist om. Konserten i går var utsolgt i lang tid på forhånd. 

Og til Isabelle van Keulen vil vi ønske lykke til i det framtidige samarbeidet med Norske Kammerorkester!