Mussorgskij: Boris Godunov – 1869-versjonen og 1872-versjonen
Nikolai Putilin/Vladimir Vaneev (Boris)
Kirov-ensemblets solister, kor og orkester dir.: Valery Gergiev Philips 462 230-2
Valery Gergiev og Kirov-ensemblet tyr ikke til lettvintheter når de skal presentere russisk opera. Her er det grundigheten som taller: når de først skal spille inn Mussorgskijs store verk Boris Godunov – selve juvelen i russisk operakunst – nøyer de seg ikke bare med én versjon. De gir likeså godt ut begge de versjonene Mussorgskij selv fullførte i henholdsvis 1869 og 1872. Den siste var den som lå til grunn for uroppførelsen av det som trygt kan kalles den russiske nasjonaloperaen.
For mange opera-liebhabere er det operaen over alle operaer, besnærende og fascinerende med sine mørke klanger og med den spektakulære historiske bakgrunnen.
En slik musikalsk og dokumentarisk grundighet vil bare føre til at vi nå venter på de neste Boris-versjonene: Rimskij-Korsakoffs (det eksisterer i hvert fall to bearbeidelser) og Sjostakovitsj’ versjon av Rimskij-Korsakoffs versjoner, den som hyppigst brukes i framføringer.
To nesten identiske versjoner
Mussorgskijs egne ‘ur’versjoner er ikke så ulike som Beethovens Leonore er i forhold til Fidelio. Versjonen fra 1872 er rett og slett en utvidelse av den tre år tidligere utgaven. Flere roller er lagt til, mest kvinner, kor- og massescener utvidet, og ikke minst er sistescenen i Kromyskogen – revolusjonsscenen – lagt til.
1869-versjonen ender med dødsscenen til Boris. 1872-utgaven går videre: her ender vi opp med revolusjonsscenen i skogen og kroningsscenen ‘gjentas’ på nytt. Fontenescenen ble egentlig skrevet i 1869, men tatt ut. Her er den på plass igjen.
Den siste versjonen har nytt godt av utvidelsene. For når vi hører 1869-versjonen er vi bare glade for at operaen ikke ble antatt til oppførelse første gang. Det førte til at komponisten gikk i gang med arbeidet til den senere og mer suksessfulle andre versjonen, den vi kjenner i dag.
Også orkesteret låter fyldigere i den senere utgaven. Det virker som om Gergiev har lagt på større strykerklang og velger en mer ekspressiv spillestil i den andre versjonen. Forklaringen kan være at Boris II virker mer som et ‘live’-opptak, tatt rett opp der og da, med framføringens spenning og fortettethet i seg. Vi hører det smeller i dører i bakgrunnen og andre digitale lyddunk som ikke finnes i Mussorgskijs partitur.
Større historisk tyngde
1869 er en tynnere utgave, en slags Boris ‘light’, om man vil. Operaen har fått større episk og musikalsk styrke i seg ved bearbeidingene. Kroningsscenen har fått mer grandios klang ved at klokkene er lagt til – og takk for det! – men forandringen ligger særlig på slutten. Operaen får en langt annen mening med sistescenen i skogen. Der Mussorgskij først lar operaen slutte med at Boris dør og utroper sin sønn til den nye tsaren, vender nå den landflyktige Dmitri tilbake og mottar folkets hyllest som deres nye overhode. Samtidig får narren i operaen sisteordet: ‘Herskere kommer og går, men folkets lidelse blir den samme’, et moment som den nåværende oppsetningen i Helsinki spiller på – her flyttes handlingen rett inn i nåtidens Russland med portrettene av dagens Boris skuende ned på oss fra Kremls murer.
Og hva hadde Boris vært uten den mektige patosen i ‘kroningsscenen’? Ved oppførelser av operaen føler man intuitivt at den er slutt når Boris dør. Men samtidig er skogscenen helt avgjørende for å reise den nødvendige ettertanken som ligger i å spille et så stort historisk verk.
Eksellent ensemble
Som vanlig låter dette ensemblet helt eksellent. Nytt er det at operaene er tatt opp uten publikums tilstedeværelse i Marinskij-teateret. Det er ikke noe tap at Gergiev for en gangs skyld har gitt slipp på sine prinsipper. Uten forstyrrende scenestøy – og det kan virkelig støye på forestillinger i Marinskij-teateret – og med anledning til å fininnstille lyden og gjøre remakes, får vi også nyte dette flotte teaterets usedvanlige akustikk. Vi skjønner godt hvorfor Verdi skrev en opera til åpningen av det i sin tid, og at det i dag kanskje framstår som den flotteste operasalongen verden kan by på.
Vi går glipp av publikums nærvær og den atmosfære som ligger i et forestillingsopptak. Men for å være ærlig må vi innrømme at den stadige dunkingen fra løpingen over scenen ble litt plagsom i digital gjengivelse og lyden fra sceneskift hører kanskje hjemme i enkelte scener i Krig og Fred, men ikke i de mer lyriske verkene til Tsjaikovskij og Rimskij-Korsakoff.
Som vanlig er det utmerkete sanglige krefter som medvirker på disse innspillingene. Utenom i tittelrollen opptrer solistene i de samme rollene, navn som for oss virker helt nye. Men det er tydeligvis ikke noe i veien med rekrutteringen til dette fremragende ensemblet.
Nikolai Putilin og Vladimir Vaneev synger tittelrollen i hver sin versjon. Særlig sistnevnte gjør et formidabelt inntrykk.
For meg virker det som om den slitsomme reisevirksomheten ikke har slitt ut orkesteret. Det låter sikrere og mer presist enn jeg har registrert på tidligere innspillinger. Kanskje er det de tekniske mulighetene for bedre opptak som er avgjørende.
Fem CD’er – ikke for mye
Fem CD’er med en og samme opera – det er mer enn wagner’ske proporsjoner over et slikt prosjekt. Man skulle tro at å høre samme operaen to ganger etter hverandre ikke ville gå. Men Gergiev og produsentene vet hva de gjør. Dette dramaet er med sin musikk så fascinerende at du vil ha vanskeligheter med å legge boksen fra deg når du starter på den første CD’en (det skjedde med undertegnede, det ble en opplevelsesrik helg med ‘dobbel Boris’!). Etter Boris I må du høre Boris II. Her må man bare innrette hjemmeliv, familie og kaffekopper etter CD’enes lengde – og dramaets handling, for dette er en opplevelse av en helt unik karakter. Jeg vil ikke nøle med å utrope denne utgivelsen som en av årets viktigste.
Det er mange som holder Boris som sin favorittopera. Her har man dobbelt opp, i innspillinger med et av verdens fremste ensembler, ja, skal man snakke om ensembler fortjener det betegnelsen ensemblet framfor noe annet. En bedre julegave kan ikke Boris-elskere ønske seg.
