Morten Jentoft: Døden på Kola, Gyldendal 2008, 23 s.
Begivenhetene i grenselandet Norge – Sovjet – Finland var under den kalde krig dramatiske. Det er ikke bare Jan Guillou som har laget spennende spionfortellinger fra dette området. Nå foreligget en bok fra virkelighetens verden om hva som særlig foregikk på den første halvdel av 1950-tallet.
NRK-journalisten Morten Jentoft har skrevet en bok om hvordan de hemmelige tjenester i Norge, den militære etterretningstjensten, i en årrekke organiserte ulovlig inntrenging i daværende Sovjet, delvis fra norsk og delvis fra finsk territorium. De farefulle forsøkene på å skaffe seg militær informasjon om hva som foregikk på Kola var ikke helt uten risiko. De førte til at menneskeliv gikk tapt, også på den andre siden.
Morten Jentoft lar særlig det siste være et slags clou i denne boka. Han innleder boka med dette, forteller om det detaljert undreveis og avslutter med det. Visstnok at disse begivenhetene til nå ikke har vært kjent, utenom selvsagt hos berørte mer eller mindre hemmelige instanser på begge sider av jernteppet. Det er den finske veteranen fra fjernpatruljetiden under den annen verdenskrig, Muisto Aadolf Lassila, som forteller om hvordan han og kameraten ble overrasket av en russisk soldat på et tokt hvor de var kommet så langt som nesten til Murmansk. Kameraten trakk pistolen og soldaten som sikkert var like overrasket som de to inntrengerne, måtte bøte med livet.
Det var også andre skyteepisoder. Toktene var på ingen måte uten fare. De ble iverksatt av den norske militær etterretningstjenesten, og informasjonen ble overlatt til samarbeidspartnerne i NATO, i første rekke USA og Storbritannia. I noen tilfelle hjalp også den norske etterretningstjenesten agenter fra disse stormaktene når de skulle sende inn sine egne folk. Vi får lese om en nesten fantastisk opplevelse hvor man brukte ballong til grensekryssingen.
Formålet med disse operasjonene var å skaffe seg oversikt over hva som foregikk på Kola-halvøya. Det gjaldt flyplasser, veier, jernbaner og annen relevant informasjon. Forsvarets hemmelige tjeneste var ledet av den tidligere Mot Dag-mannen Vilhelm Evang og under hele hans funksjonstid ble han konsekvent mistrodd av den sivile overvåkingstjenesten som da ble ledet av Asbjørn Bryhn. Dette delvis pga. hans bakgrunn, Bryhn hadde allergi overfor alle med et lite stenk av rød fortid i seg, Evang hadde det til overmål.
Det var reell frykt i de vestlige land for Sovjets ekspansjon etter 1945, noe som ble forsterket etter begivenhetene i Tsjekkoslovakia i 1948. Nordkalotten var et brennbart område i så måte. I århundrer hadde befolkningen vandret fritt fram og tilbake over grensen. Etter at jernteppet var reist ble dette så å si umulig. Folk som bodde der hadde slektningsbånd og vennskap over hele området. I 1945 valgte også mange nordmenn å bosett seg bak jernteppet etter at Den røde hær hadde jaget tyskerne ut av Finmark og halve Troms i 1944-45. I motsetning til det øvrige Europa trakk også Den røde hær seg fredelig tilbake uten å stille noen som helst krav av territorial eller militær karakter. Finmark var i ruiner, tyskerne hadde brent ned alle hus i en hel landsdel.
Finland var i to kriger mot Sovjetunionen i årene 1939-44. Finnenes heltemot mot en overmektig fiende vakte oppmerksomhet og beundring over en hel verden. Finnene hadde også sine fjernpatruljer, militært mannskap som opererte langt bak de sovjetiske linjene og foretok sabotasje og samlet militær etterretning. Det var blant disse at den norske militære etterretningstjenesten rekrutterte agenter. For dem var den en kjærkommen anledning til ‘å få gjort noe’. Mange av dem var også fra Karelen-området, den tredjedelen av Finland som ble avstått til Sovjet etter 1944.
Toktene tok slutt etterhvert som mulighetene kom for å skaffe seg bedre informasjon gjennom flyovervåking (U2) og elektroniske installasjoner, blant annet i Vardø. De var i tillegg temmelig farlige og satte dessuten Finland i en vanskelig stilling i forholdet til sin store nabo.
Det har lenge versert mange forlydenheter og halvkvedete rykter om denne virksomheten. Morten Jentoft har gått grundig til verks og fått tilgang til kildemateriale som til nå har vært militært hemmeligholdt. Til tider er hans beretning temmelig spennende – det er nesten som en har for seg Jan Guillous bøker – og det er på tide at disse opplysningene blir til fulle kjent og kartlagt.
