Alf R. Jacobsen: Djevelens Kobber, Vega folag 2014, 368 s. Alf R. Jacobsen har skrevet en lang rekke bøker om krigen og forholdene rundt den. I denne krimboka legger han inn delvis faktaopplysninger han har kommet over da han samlet materiale til noen av sine dokumentarbøker, særlig den siste om Litzafronten. Sentralt her står hva som skjedde når tyskernes linjer i nord brøt sammen og hele det nordlige Norge ble svidd av da nazistene brukte den brendte jords taktikk da de trakk seg tilbake.
Alf R. Jacobsen har åpenbart skjønt at noen av de opplysninger han har snublet over er det ikke belegg for å å presentere i en dokumentarbok. Han tyr derfor til forfatterens privilegium til å konstruere en fiktiv bok med oppdiktet handling og kunstige personer.
Men bare delvis. For mye av det som skjer i denne boka har også skjedd i virkeligheten. Historiske personer opptrer i handlingen, fra Stalin og Churchill til Jens Chr. Hauge. Sistnevnte får sluttordet i selve krimhistorien.
Handlingen i krimhistorien finner sted etter en mystisk dødsbrann i Skippergata i Oslo i 1949. Men mesteparten av boka – også fiktiv – finner sted i 1944-45, delvis i Stockhoolm og mye på Nordkalotten i Finland og Norge. Riktignok benytter Alf R. Jacosem seg av sin rett til å dikte. Men mye av det som skjer er historisk korrekt, som brannen og eksplosjonen i Rovaniemi i 1944 og tyskernes tilbaketog gjennom nord-landskapet.
Sentralt i intrigen legger forfatteren inn et tema som til nå har vært lite belyst: valutasvindelen på tvers av landegrensene og krigshandlingene. Som en spiss på krimhistorien legger han inn Arbeiderpartiets opptreden i årene etter krigen og vår inntreden i NATO i 1949. Et faktisk hemmelig besøk av forhenværrende tyske høytstående nazioffiserer som ble bevertet av norske myndigheter i 1949, samtidig med mordbrannen i Skippergata, er sentralt i plottet. Dette besøket skal i virkeligheten ha funnet sted i 1949.
Det er i dette aspektet han lar Jens Chr. Hauge opptre. Forfatteren kunne godt ha framstilt ham med sin lett gjenkjennelige skarring som hadde blitt til i Aula-kjelleren i jusmiljøet før krigen og ikke ute på Ljan hvor han hadde vokst opp, for å sette ytterligere farge på denne mangeslungne og svært sentrale skikkelsen i nyere norsk historie.
I krimbokas sluttkapitel lar han den daværende forsvarsministeren forklare hvorfor Arbeiderpartiet måtte holde en del av spillet bl.a. med nazi-offiserer på besøk i Oslo, hemmeligt. Og ikke minst hvorfor det som følge av dette besøket ble utarbeidet planer om å ta i bruk samme taktikk som tyskerne anvendte ved evakueringen av Finmark og Troms, nemlig å brenne ned alt som kunne gi Den Røde Hær husly hvis de rykket inn i Finmark, dvs. sette landsdelen i flammer nok en gang.
Kom dette ut, at norske myndigheter søkte råd hos ledende nazi-generaler og planla å ta i bruk samme metoder selv, ville dette være en katastrofe for Arbeiderpartiet og avgjort sette vårt NATO-medlemskap i fare.
Det er åpenbart at med et slikt materiale for hånden fanger dette faktiske med de hintene forfatteren gjør, langt mer interesse enn selve handlingen i krim-historien som blir noe tynn sett mot historiens alter. Men det er en fullt forsvarlige måte å gjøre det på. Med andre ord, en heller spinkel kappe over svært interessante og oppsiktsvekkende klær
Da kan det godt forsvares å konstruere opp en spennende handling som finner sted under krigsårene i Stockholm og ikke minst på Nordkalotten.
Se også i Kulturspeilet: Jacobsen: Mirakelet ved Lizta (2014)
Kjell Moe
