Egil Ulateig: Krigen fra himmelen. Fallskjermangrepet mot Dombås april 1940. Vigmostad og Bjørke 2014 368 s.
Egil Ulateigs bok om det som skjedde på Dombås og i Gudbrandsdalen noen aprildager i 1940 omhandler en viktig del av norsk historie. Det var her kong Haakon, kronprins Olav og den norske regjerigen oppholdt seg i disse dagene i forsøket på å komme ut til den delen av kysten som ennå ikke var okkupert av tyskerne.
Et tysk fallskjermkompani ble sendt til Dombås for å sperre denne viktige dalen. Ulateigs bok er en beretning om det som skjedde i disse dramatiske dagene. Til tider er faktisk historien så spennende fortalt at den like gjerne kunne ha fungert som en action-roman. Bare fra den virkelige verden.
Egil Ulateig har sterke røtter i dette området. Han er i dag bosatt i Lesja og hans mor ble født på den øvre Lindstø-gården, et av de stedene der den avgjørende siste kampen fant sted før de tyske elitesoldatene måtte overgi seg. Han forteller om episoden med hans egen bestefar da væpnete tyske soldater med våpen i hånd forbø ham å gi vann til kyrne.
Ulateig har nok en styrke: han er skribent og kjenner norsk okkupasjonshistorie særlig godt. Han har skrevet flere bøker med temaer herfra. Når han så skriver om historiske hendinger som fant sted så å si i hans eget nabolag med hans forfedre direkte involvert, sier det seg selv at dette er en beretning utenom det helt vanlige.
Med dette utgangspunkt kunne det være frykt for at begivenhetene ville bli for nære og at han ville skildre det som skjedde på en måte som ville falle skjevt ut. Men Ulateig gjør det motsatte. Han tar spesielle hensyn der han kommer inn på kontroversielle spørsmål eller i de saker kontroverser har oppstått i etterkant. Faktisk skildrer han dette på en måte som jeg oppfattet som bevisst tilbakeholdende. Det står ham til heder.
Med kjennskap til de lokale forholdene får vi en beskrivelse som er nøye og ordentlig. Nok en ting: han er flink til å legge virkelige replikker (gjengitt fra dagbøker eller brev i etterkant) i den riktige dialekten. Dermed blir det blir levende og fargerikt!
Det tyske fallskjermangrepet førte ikke fram, og i starten skyldtes dette værforholdene og tyskernes manglende trening og erfaring i å kjempe under slike forhold, noen av fallskjermjegere havnet langt oppe på Dovrefjell!
To norske regiment kjempet i flere dager mot fallskjermsoldatene og den resterende delen av fallskjermjegerne måtte til slutt gi opp. Veien til kysten var dermed åpen og konge og regjering kom seg unna, fikk fattet de nødvendige vedtakene og kom ikke opp i samme knipe som i andre okkuperte land ved at de mer eller mindre ble tvunget til samarbeid. Holdingen til kamp mot okkupantene var utvedtydig og klar hele veien og hadde mye å si for situasjonen innad i Norge.
Faktisk var det norske bidraget til forløpet av den annen verdenskrig ikke helt ubetydelig. Vel kommet gjenom og forbi Dombås fattet regjeringen et vedtak dagen etter som hadde avgjørende betydning for utfallet av verdenskrigen. Uteseilende norske skip ble stilt til disposisjon for de allierte i et nyopprettet rederi, Nortraship.
Kampene på Dombås er et av de få eksemplene fra krigen i Norge hvor norske soldater kunne ta effektivt igjen og faktisk som her nedkjempe tyske elitesoldater. At det i etterkant har oppstått krangel mellom norske offiserer om dette, er noe som skjemmer norsk krigshistorie.
Ulateig har et fortrin til med sin bok: han følger også motparten, de tyske soldatene. Deres beretninger og rapporter om kamphandlingene blir gjengitt. Han oppsøkte også daværende fenrik Mössinger før han gikk bort for kort tis siden og fikk uvurderlig materiale fra ham. Fallskjermsoldaten var etter krigen på Dombås. Dette skildrer Ulateig på relativt upartisk vis selv om han her må gi et rettferdig (synes jeg) spark.
