Den femte symfonien til Sibelius er en stort anlagt symfoni. i første rekke dramatusk i formen.
På sett og vis kan en si at symfonien representerer kuliminasjonen av hans skaperverk som komponist. Han skrev riktignok to symfonier til, men i forhold har det dramatiske spennet i den femte en overbevisende og dominerende kraft.
Den lange og haltende tilblivelsesprossen over flere år, han skrev flere versjoner som han forkastet underveis, peker også mot det som ble komponistens tragedie ikke mange årene etter: han ble taus som komponist.
Oslo Konserthus 7.4.2026 Sibelius To humoresker for fiolin og orkeste op. 87, Fra Seks humoresker for fiolin og orkester op. 89, Per Nørgård Symfoni nr. 2, Sibelius To serenader for fiolin og orkester op. 69 a og op. 29 b, Symfoni nr. 5, Oslo-filharmonien, John Storgårds – Dirigent, Baiba Skride – Fiolin
Sibelius kom til å leve i mange tiår etter at den femte var komponert men han fikk fullstendig skrivesperre. Etter scenemusikken til Stormen på begynnelsen av 1930-tallet kom det ikke mere musikk fra hans hånd.
Derfor kan man betrakte denne symfonien som et slags sluttpunkt for et rikt og stort komponistliv. Det er den dramatiske tyngden i verket som gjør dette.
Symfonien er heller ikke av de letteste å framføre. Dirigenten John Storgårds ga den rette utformingen fram mot de mektige sluttakkordene og dobbeltstrek.
Før det hadde vi stiftet bekjentskap med Per Nørgårds noe særegne musikk. På oss gjorde ikke den andre symfonien fra 1970 noe stort inntrykk, men vi erfarte at kommer man rett fra Samtidskunstmuseet og opplever musikk som dette, er det som midt i blinken. Baiba Skride spilte flere av Sibelius’ mindre komposisjoner for fiolin og orkester utan et det etterlot noe større inntrykk, fiolinkonserten sto i veien.
