Trefoldighetskirken 22.9.2006 Arne Nordheim: Draumkvedet, Kringkastingsorkesteret dir.: Ingar Bergby, Grex Vocalis, Unni Løvlid, Rasmus Høgseth, Carl Høgseth, Njål Sparbo, Sigve Bøe, Åshild Breie Nyhus
Arne Nordheim runder syttifem år og i den anledning hadde Kringskastingsorkesteret invitert til en framføring av komponistens kanskje største verk, Draumkvedet.
Men før vi kom så langt ble det prisutdeling og rosende ord. Åse Kleveland overrakte på vegne av TONO Edvard-prisen til jubilanten. Prisen består i et trofé laget av Bruno Oldani og 50 000 kroner. “Dette er en komponist vi tror vi kjenner, og som vi mener å kjenne så godt at vi av og til tror vi kan forutse det neste musikalske trekk. Men han lurer oss nok en gang. Fra sitt hemmelige lager har prisvinneren tatt fram nye sider og elementer som igjen får ørene våre til å vokse og hjertet til å banke,” heter det blant annet i juryens begrunnelse.
Men kvelden begivenhet var altså det monumentale Draumkvedet. Det er et verk som ble framført i sin tid på Det Norske Teatret som ledd i oppkjøringen til OL på Lillehammer i 1994. Det har store dimensjoner, tar nesten halvannn ime å framføre og stillere nesten umulige krav til solistene.
Arne Nordheim har tatt for seg det gamle norske sagnet om Olav Åstesons ferd til ‘det underjordiske’, ‘den andre siden’, slik det har overlevd i balladeform gjennom århundrene. Det er merkelige syner og bilder som ruller opp for oss. Med den tids øyne ser vi mye trolldom i sagnet, og himmel og helvette blir levendegjort på en svært nær måte. Sett med vår tids kanskje mer rasjonelle øyne kan det rett og slett virke som om den opprinnelige tekstforfatteren har hatt en mektig fyllekule og har våknet opp til en gedigen bakrus med masse kreative og svarte visjoner.
Hvor langt detter sagnet går tilbake i århundrene vet vi ikke. Heller ikke om opphavsmannen(-mennene). Det har vært antydet 1300-tallet, den tiden da heltefortellingene florerte i Eurora, særlig i Frankrike. Draumkvedet er vårt viktigste bidrag til denne tradisjonen. Melodien til dette heltekvadet følger den tradisjonelle balladeformen. Tekst og melodi ble ført ned til tekst og noter på midten av 1800-tallet, og er for ettertiden bevart slik det ble framført den gangen (1840). Men sannsynligheten taler for at det gjennom århundrene har gjennomgått mange endringer.
Hva vi vet er at det er fra før reformasjonen. Det handler om hva Olav Åstesons opplevde i drømme etter at han på trettende juledag våknet etter å ha sovnet (i fylla?) og fikk fryktelig sterke drømmer. Det er disse han setter seg ned på kirketrappa etterpå og forteller om. Her møter vi erkeengler, Gud og Djevel og balladen ender med et kort besøk på veien til dødsriket – Gjallarbrui.
Det geniale med Arne Nordheims verk er at han har beholdt den gamle balladen i hovedtrekkene. Hele veien hører vi brokker av det gamle kvadet. Dette blandes med det ‘nordheim’ske univers, elektronisk musikk, elektroakkustiske klanger, sterke utladninger først og fremst i slagverket, og et kor og soliststemmer som brukes mer enn det man er vandt til. Også referanser til gamle middelalderhymner og folkemusikk høres. Og det er heller ikke vanskelig å få refleksjoner til noe av den vakre musikken til Stormen i dette verket.
I denne konsertversjonen var talerollene (Jesus og Grutte Gråskjegg, djevelen) sløyfet. Sangsolistene opptrådte fra forskjellige steder i kirkerommet. Dette skapte visjoner og spenning. Men balansen var noen ganger fraværende. Dette gikk i særlig grad ut over Sigve Bøe. Hans djevelske latter ble derfor mer oppfattet som en slags miming.
Et annet forhold var at konserten var sterkt mikrofonforsterket. I et tett kirkerom med nærhet til de framførende og sterk etterklang, skapte dette problemer hvis du var i nærheten av en høyttaler, noe de flest var for Trefoldighetskirken var nesten rigget til som på en rockekonsert.
Unni Løvlid sto for noen nesten uvirkelige vokale pusteprestasjoner helt i begynnelsen av verket. Njål Sparbo var rolig og avslappet med sin baryton i hovedrollen som Olav Åsteson. Åshild Breie Nyhus slapp til noen korte øyeblikk med klanger fra sin harding-fele.
Vakkert og skjønt i monumentale former. Dette var en stor og fortjent hyllest til vår fremste komponist!
