Chopin: Klaverkonsertene 1 og 2
Martha Argerich – klaver Orchestre Symphonique de Montréal dir.: Charles Dutoit EMI Classics 7243 S 56798 2 6
Slik presenterer en virkelig dronning seg: kraftfullt og suverent slår hun fast sin posisjon mes åpningsakkordene på e-moll konserten. Her skal det ikke være noen tvil: ved inngangen til neste årtusen er det bare én dronning på den internasjonale pianisttronen – og hun heter Martha Argerich.
Hennes karriere har mildt sagt vært noe ujevn de siste 10-15 årene. Men nå tyder alt på at hun er tilbake der hun hele tiden har vært: i det aller fremste sjiktet blant nålevende pianister. Det er et spørsmål om det ikke er bare dronningtittelen hun besitter: om hun ikke også er den største av nålevende totalt sett.
Fenomenet Martha Argerich satte en hel verden på ende da hun innledet sin karriere på begynnelsen av 60-tallet. Det var ikke bare hennes fenomenale husk som bare en Mozart kunne oppvise liknende til – hun hørte en av Prokofievs klaverkonserter på radio og satte seg umiddelbart ned etterpå og spilte den! – det gikk gjetord om, først og fremst var det hennes pianistiske kvaliteter og evnen til å løse det teknisk mest komplisert med ubesværet eleganse.
Når vi nå begynner å få omfanget av verdens pianister for alvor innover oss med den praktfulle serien til Philips, ser vi også storheten av Argerich – slik hun framstår ved siden av, og ikke i skyggen av, Horowitz, Rubinstein, Cortot, Rakhmaninov og Richter. Det som slår oss er den kraftfulle og energiske elegansen hun eier. Der eksempelvis en Corot eller Svjatoslav Richter raser avgårde gjerne med et kunstnerisk ‘feilslag’ eller to, mister ikke Argerich retningen på fingrene.
Hun lager ingen gimmick med den ekstra tangenten som mange av de aller største pianistene dette århundret har gjort. Hun har intet behov for å slå fast sin suverenitet som tolker – og sin kunstneriske rett til en frihetlig tolkning.
Etter hennes CD med to av Prokofievs klaverkonserter og en av Bartok sist år, lå det likesom i lufta at dronningen var på full fart tilbake. Dette kan vi også avlese av konsertoversiktene: hun har vært mer enn aktiv på konsertfronten det siste året.
Chopins klaverkonserter og gjerne den som benevnes som den første, som egentlig er den andre, tilhører standardrepertoaret. Det finnes et drøss av kompetente innspillinger av dem. Sist ute i så måte var Vladimir Aschenazy med en tolkning som ligger milevidt unna det Argerichpresterer på denne innspillingen. Hun mestrer på en elegant måte å forene det virtuose og grandiose med det poetiske og følsomme. Her glitrer bokstavelig talt juvelene fra hennes fingre, og det er dette som kjennetegner de aller største pianistene: virtuos-partiene tolkes så ubesværet at de får anledning til å stå der som enkeltstående perler.
Vi kunne skrive metervis med superlativer om denne innspillingen. La oss nøye oss med bare å si at Charles Dutoit – som jo burde ha et godt om ikke fortrolig forhold til Argerichs musikalske oppfatning – leder Orchestra Symphonique de Montréal med finstemthet og ydmykhet. Her skal ikke orkesteret overstråle stjernen.
En viktig innspilling på tampen av årtusendet – og en merkestein i karrieren til en av de største pianistene dette århundret. Og la oss merke oss at denne er alldeles blodfersk. Å, joda, de store lever blant oss ennå!
