Dunder og brak

Elgar: Fiolinkonsert, Prokofjev: Symfoni nr. 5
Oslo-filharmonien, Daniel Hope – fiolin, Vasily Petrenko – dirigent

Det går skikkelig for seg i Prokofievs symfonier. I hans femte sparer han ikke på kruttet. Sterkt forsterket slagverk og betydelige utladninger i messingseksjonen får det til riktig å smelle i veggene i Oslo Konserthus. Med sine dissonerende akkorder og bitonalitet er det slettes ikke poetisk og øm kjærlighetsmusikk som vi hører. Snarere er det maskinalderen, rett ved verdenskrigens avslutning, vi fornemmer. Men likevel danderer Prokofiev små enkle snutter av vakre melodier og riff inne i denne betongmassen.

Prokofiev var kanskje det forrige århundrets mest filmatiske komponist. Hans mesterverk hører vi i Eisenstein-filmene men framfor alt i det forrige århundrets mest spilte ballettverk Romeo og Julie. Når han former symfonier er det gjerne med elementer av andre scene- eller film-verk han legger til grunn. Denne femte symfonien fra 1945 står imidlertid fullt og helt på egne ben. Rytmiske utladninger og krasse akkorder møter oss med vakre orkesterpartier. Liverpool-dirigenten Vasily Petrenko holdt orden på styret. Vi skal ikke påstå at hans russiske bakgrunn hjalp han til å mestre kaoset. Men det er jo uansett et poeng.

Den femte symfonien er hans mest spilte av de store symfoniene hans. Den er smekker og vakker elegant, men også fylt av kraftfulle utladninger. Ofte står tonematerialet og rikdommen nærmest i kø for å slippe til. Stor musikk er det og inntrykk gjør det på tilhørerne.

Det fortelles at ved urframføringen av symfonien i Moskva januar 1945 var virkelig krutt påtakelig nærværende. Dirigenten, komponisten selv, måtte ta en pause fordi artillerisalver fra en krig som tross alt var langt unna Moskva på det tidspunktet, var for sjenerende.

Rasende slagverk og tøffe utfordringer for messingseksjonen har aldri vært noen svakhet hos Oslo-filharmonien. Her fikk de og resten av orkesteret for fulle vist seg fram med farveprakt og rymisk intensitet. Sterkt imponert ble vi av førstefiolinene som i store deler av symfonien faktisk måtte spille en mer tilbakelent rolle. De ble en slags rytmisk forsterking av de atskillig mer lydhøre andre elementene i orkesteret. Presist og imponerende!

Og er det ikke et tilløp til nyere rytmer, en ragtime (?), vi hører i annensatsen?

Engelske Daniel Hope besøkte oss for andre gang på kort tid. Denne gangen hadde han også valgt et engelsk verk som heller ikke er altfor mye spilt. Med Elgars fiolinkonsert fikk vi faktisk to symfonier på programmet i går. Konserten er overveldende mektig, symfonisk i formen og med en spilletid på nærmere tre kvarter. Igjen opplevde vi solistens nesten magiske evne til å komme musikken inn på nerven, intens og fengslende.

Konserten fra 1910 er krevende teknisk sett. Men det er også et verk fylt av pasjoner. Det er kanskje Elgars mest personlige verk. I den nesten romantiske annensatsen får emosjonene for alvor får spille seg ut og i sistesatsen leker han seg med en krevende cadenza hvor solisten får anledning til å utfolde seg.

Begeistring skapte Daniel Hope i går og ekstranummer, Ravel, måtte til.