Tove Nilsen, Kvinner om natten, Forlaget oktober 2001 207 s.
Det er en lys og varm sommernatt i Oslo. Den kvinnelige hovedpersonen er på vei hjem etter å ha hold et foredrag i sentrum og praier en drosje. I det hun setter seg inn i drosjen har hun en vond fornemmelse av at noe er galt.
Og den vonde følelsen viser seg å være berettiget. Isteden for å kjøre henne hjem tar drosjesjåføren henne med til en hytte dypt inne i skogen og holder henne fanget. Han vil voldta henne som hevn for at livet hans ble ødelagt av en av hennes bøker. Den kvinnelige hovedpersonen må bruke all sin kvinnelist for å overvinne frykten og prøve å finne en vei ut av marerittet.
Det beste med boken er hvordan Tove Nilsen makter å formidle en realistisk fremstilling av hvor sårbar en kvinne kan være når noe slikt skjer. Hva gjør man f.eks. når drosjesjåføren kjører en annen vei enn den man har bedt om? Når man sitter i baksetet og bilen har sentrallås? Tar kvelertak? Ikke så lett når mannen er 50 kg tyngre og tilsvarende sterkere. Prøver å snakke seg ut av situasjonen? Hva hvis det ikke hjelper?
Første halvpart av boken er bra, det er et driv som holder spenningen oppe. Tove Nilsen har brukt seg selv som hovedperson, og det gjør handlingen troverdig og intens. Men etter 100 sider blir det stillestående og Tove Nilsen maler om det samme igjen og igjen. Det tar aldri skikkelig av. Dessuten irriterer jeg meg over hvor usannsynlig det er at akkurat denne drosjesjåføren tilfeldig treffer på hovedpersonen på et så beleilig tidspunkt.
Jeg har et ambivalent forhold til Tove Nilsen. Jeg synes Skyskraperengler-serien er veldig bra, mens f.eks. Amazonaspornografen ble for sær. Men denne boken er dessverre mest langtekkelig.
