Jon Leifs: Edda, del 1: Sköpun Heimsins, Gunnar Gudbjörnsson – tenor, Bjarni Thor Kristinsson – bassbaryton, Schola Cantorum, Islands Symfoniorkester dir.: Hermann Bäumer, BIS-SACD-1350
Jon Leifs (1899 – 1968) er utvilsomt Islands mest kjente komponist. Derfor bør vi sette et kryss i margen når det som han selv anså som sitt hovedverk her for første gang utgis på CD. Leifs arbeidet med dette verket i så å si hele sitt voksne liv. Han begynte med librettoen tidlig på 1930-tallet og var klar til å begynne arbeidet med å fullføre Edda – del 3da han døde i 1968. Det eksisterer med andre ord to fullførte deler av dette verket, og det er del 1 som nå er gitt ut.
Verket er knapt heller framført tidligere. Grunnen er de enormt kompliserte kordelene. Først og fremst er dette – del 1 – en komposisjon for kor, med orkester og solister i bakgrunnen. Når man skal beskrive jordas skapelse – Sköpun Heimsins – er det koret som bærer mesteparten av skaperverket.
Det er ikke enkelt. Heller ikke for tilhøreren. Leif musikkform er abrupt og voldsom, eruptiv ville man kanskje si for å trekke paraleller til islandske vulkaner. Han bruker seg av intervallsprang og -forbindelser som ikke er helt vanlig i kunstmusikken. Bruk av slagverk er framtredende. Musikken beveger seg i voldsomme og brå kast. Derfor må du sette deg ned og med tålmodighet venne deg til denne musikkstilen før du etter en god del gjennomlyttinger kan nyte musikkverket fullt ut.
Og hvem har sagt at jordas skapelse ikke foregikk gjennom brå kast og eruptive utbrudd? Jon Leifs har beveget seg inn i et tonebilde som dette i andre verk. Ofte finner vi referanser og til og med titler som skal beskrive i musikalske former jordskjelv og vulkanutbrudd.
Jon Leifs har i dette verket et musikkspråk som er høyst originalt. En kan på ingen måte snakke om noe ‘norrønt’ musikkspråk, for det finnes knapt, eller lar seg neppe gjenskape. Det er kanskje fristende å sammenlikne med den andre store tonesetteren som hadde et ‘norrønt’ musikkspråk i tankene på 1930-tallet, men Geirr Tveitts musikk er så forskjellig fra Jon Leifs det er mulig å komme. Baldurs draumar har så å si ingen likhet med Jon Leifs Edda, kanskje utenom at de har hentet inspirasjon fra eldre norrøne skrifter og sagn.
Det finnes selvfølgelig ingen referanser til dette verket. Derfor må man bare nøye seg med å slå fast at særlig koret gjør her en mer enn imponerende innsats. En del av verket må likevel framheves. Der han skal beskrive natt og morgen – Nótt, morgunn – har det roet seg ned. Musikken blir mer lyrisk og stille. Rolig synker koret ned i bakgrunnen sammen med orkesterledsagelsen. Denne delen av verket er overraskende lyttervennlig og bør ta deg grundig med en gang. Det er vakker musikk, til og med med sekkepipe!
Leifs henter tekstutdragene fra Voluspå, Snorres gjengivelse av Eddaog andre islandske kilder. BIS har gitt innspillingen en delikat lyd og utbruddene finner sted i full surround. Jeg vil fortsatt bruke tid på å lytte til og sette meg inn i denne musikken. Men fram til nå har den gjort stort inntrykk. Om ikke annet er dette musikk fra Norden som må regnes som en viktig milepæl, i hvert fall fra en av de mest betydningsfulle komponistene.
