Jan-Sverre Syvertsen: Barnevakten, Pirat forlaget 2012 235 s.
Det meste er ekkelt med denne boka. Selve bakgrunns-historien – misbruk av barn – er ekkel. Miljøet og personene – de såkalte vellykkete i Norge, vår nye overklasse – er også skildret på en ekkel og usympatisk måte.
Kanskje er det siste tilsiktet av forfatteren for å gi krimhistorien mer vekt og tyngde. Men kanskje ikke. Fordi jeg har store vanskeligheter med å se at en kommunikasjonsrådsgiver (og forfatter) som selv til daglig er en del av dette miljøet og tjener sine penger i det, kan til de grader mislike det og de personene han arbeider sammen med at han må framstille det på en slik måte. Men kanskje er det kommunikassjonsrådgiverens definitive farvel til et kunstig og tomt liv i den jålete overklassen?
Historien tar utgangspunkt i en norsk næringslivsmogul med sterke bindinger til Ap som er i ferd med å sluttføre en gigantavtale for Norge. I miljøets navn skal norsk teknologi og kunnskap bidra til å produsere solenergipaneler i Kina. Men noe stiller seg i veien. Spor fra fortiden er i ferd med å velte hele spillet.
Boken er kortfattet. Det er raske hugg over setningene som om forfatteren gruer seg over det ekle i det han skal fortelle, både om historiens bakgrunn og fra selve miljøet.
Dessuten er ikke dramaturgien slik den burde være. Litt over halvveis faller spenningen, en rekke tråder forblir uforløste og historien får likesom ikke en noenlunde ‘anstendig’ slutt. Det virker som om dette er stoff som ble påbegynt for noen år siden og siden tatt opp igjen. Intensiteten likesom dunster vekk på de siste sidene.
Men boken har etter min mening en avgjort verdi. Den skildrer et overklasseliv og et miljø det er å få sterk ettertanke og avsmak av. Riktignok er denne historien for det meste lagt til Aker Brygge, mens disse folkene i dag for det meste befolker de gyselige høyhusene i Bjørvika og skryter av å nyte praktfulle solnedganger over fjorden mens de skyggelegger halve Oslo østkant. Denne norske Gatsby-skildringen gir i så måte rom for ettertanke. Hvilket samfunn er vi i ferd med å gå inn i der alle skal lure alle, bedra hverandre på alle måter og grådighet og egoisme i karrieren med skyhøye honororar (det heter, ikke lenger lønn) er drivkraften?
Også i tidligere tiders solidariske høyborg, som vi har sett.
Jeg må tilføye at starten på denne boka ga meg så sterk avsmak at jeg måtte lese den i porsjoner.
