Sven Kærup Bjørneboe: Onkel Jens – Et familieportrett , Aschehoug, 2001
Den som tror at denne boka gir alle svar, eller forsøker (som mange biografier) å gi alle svar, blir skuffet. Forfatteren nærmer seg de ulike Bjørneboe-klassikerne særdeles forsiktig og hopper til sides med grundige forklaringer om at intensjonen ikke er å gi noen nye tolkninger av tekstene. Men det betyr ikke nødvendigvis at en skal la dette familieportrettet ligge.
“Onkel Jens” er en velskrevet bok og forfatterens godhet for onkelen skinner gjennom, selv når han forsøker det han kan å unngå tolkningsfeller. Følelsen av å være en flue på veggen i det ‘bjørneboeiske’ hjem via et familiemedlems hukommelse er eksklusiv og interessant. Nevøen til den sagnomsuste forfatteren gjør det han kan for å stikke hull på en del myter om Bjørneboe samtidig som han skaper et par nye.
Bjørneboes helt spesielt dominerende og overfladiske mor er viet stor plass i boka, og hans opprør mot konvensjoner får et helt nytt innhold etter å ha blitt nærmere kjent med den egoistiske furien Maja. Hun blir framstilt så sterkt som en totalt avstumpet, virkelighetsfjern og herskende Xantippe at en har vondt for å tro at det kan være mulig. Hun ofrer alt for å være i den øvre sosiale klasse i besteborgerlige Kristiansand, og de to sønnenes ulike opprør mot hennes valg opptar de fleste sidene i “Onkel Jens“. Biografen tar seg selv i denne fokuseringen på Maja og foreslår halvveis ut i boka at den kanskje heller skulle hete “Maja og hennes sønner“. Ikke så dumt.
En mengde fotografier av Bjørneboe og familien fra flere tiår supplert med Sven Kærup Bjørnboes muntlige skrivestil ga meg en følelse av å sitte og bla i familiealbumet og få historien servert fra et familiemedlems munn – både sladder, følelser og fakta. Det var en selsom opplevelse til tider, Maja Bjørneboes meritter tatt i betraktning, men absolutt interessant og til ettertanke.
