Åsta Østmoe Kostveit: Ta til takke – Flatbrød, lefser og annen takkebakst, Samlaget, 2005, 136 sider
I løpet av den siste måneden har bestanden av takker i min omgangskrets fordoblet seg fra 1 til 2, en formidabel økning som må tyde på en tendens. Min mistanke ble ytterligere forsterket da jeg så en helsides annonse for takker i månedens utgave av Interiør Magasinet. På den eldste av takkene jeg kjenner lages det Crêpes, en rett med lang tradisjon, ja, men langt fra urnorsk. På den yngste takken derimot lages det sveler. Er det et tegn på at matmoten har tatt oss til mer og mer eksotiske strøk helt til den har bitt seg selv i halen og havnet her hjemme igjen? Dette følte jeg behov for å forske på når Samlaget på sin høstliste hadde en bok med følgende fengende tittel: Ta til takke.
Forfatteren bak boken, Åsta Østmoe Kostveit, har tidligere skrevet Kors i kake, skurd i tre. Tegn og symboler i folkekulturen, Fuglen i folkekulturen og Kyrkja på Raulandsstrondi. Ta til takke begynner og slutter med historie og tradisjoner. Den har egne kapitler om kornet og utstyr. I mellom får vi lære om både lefser, flatbrød og annen takkebakst, akkurat som tittelen lover.
Ta til takke gir ingen indikasjoner på at takkebakst er en ny trend innenfor den gastronomiske verden. Den er en ærlig bok, uten fiksfakserier. Bildene er herlig naivistiske og jeg har spesielt sans for det ustylete kjøkkenet til Margit Røysland som har fått kaffigjest. En Harald Eia-fan kan finne mye å glede seg over når utstyret innebefatter rult og smikkedalt og lefsene skal nekas og gnikas.
Ta til takke er en koselig og morsom bok, men trendy er den ikke og godt er det.
