Ellevillt

Samtidsfestivalen 2009 Nationaltheatret 1.9.2009
Dejan Dukowski: Das Pulverfass
Birgit Minichmayr, Sebastian Blomberg, Samuel Finzi, Magne Håvard Brekke, Wolfram Koch, Daniel Christensen, Almut Zilcher, regi: Dimiter Gotscheff, musikalsk ansvarlig: Sandy Lopicic

Hvor tragisk temaet enn er, jo svartere virkeligheten fortoner seg, jo saftigere og mer ellevillt teater. Vi så det oppe på Amfi for noen dager siden og vi så det i går på dette gjestespillet fra Deutsches Theater Berlin.

Dimiter Gotscheff opplevde vi også på forrige samtidsfestival. Den gangen var det Bernard Koltes Neger og hunder i kamp han tok for seg og som han ga oss en solid trøkk i fleisen med. Stykket har jo fått sin sterke aktualitet i dag med den absurde rettsaken mot de norske leiesoldatene i Kongo. Bakteppet for Das Pulverfass er konflikten og krigene på Balkan. Makedoneren Dejan Dukowski skrev stykket for mer enn ti år siden. Han har mye på hjertet og han dekker ikke til ordene sine i akkurat poetiske vendinger, utenom et sted der han siterer Shakespeare.

Epler er en ikke uvesentlig del av forestillingen. Hvordan og til hva må du bare oppleve.

Hvis du skal få an læretime i ‘forbudte’ ord på tysk er to timer med denne forestillingen det rette. Her vrimler det av Scheiss, Schwans og Ficken i omtrent annenhver setning. Balkan er et rasshøl, det består bare av skitt. Åpningsscenen gir oss tegningen umiddelbart. To menn møtes, den ene sterkt maltraktert, har fått kuttet av den ene hånda og opplevd å ha blitt skamslått med følge av over tredve beinbrudd rundt i kroppen. Den andre viser det seg var den som sto bak ugjerningen. Men han hadde selv blitt sterkt mishandlet av førstnevnte med nesten usannynlige plager og skader til følge.

En illustrasjon av Balkans tragedie i et nøtteskall, med andre ord. Dejan Dukowski har villet angripe det han kaller løgnen, først det kunstige Jugoslavia siden det bedraget som dekker seg under det han kaller fedreland, demokrati og nasjonal suverenitet.

Dimiter Gotscheff har installert et helt Balkan-orkester på scenen. Her spiller de ellevill Balkanmusikk mens skuespillerne hopper rundt. Ikke bare Balkan-musikk heller, de siste scenene er lagt til USA og her blir det selvsagt blues vi hører. Her hører vi også en versjon av den amerikanske nasjonalsangen du garantert aldri har hørt før. Faktisk var det musikalske lydbildet og bruken av musikken noe som forsterket oppsetningen i atskillig grad.

Og så skuespillerne da. Det skulle være unødvenig å si at de syv skuespillerne fra Deutsches Theater vi opplever på scenen er imponerende dyktige.

Likesom med den nattsvarte beretningen om de håpløse forholdene i det postkommunistiske Russland for et par dager siden er dette en oppsetning som setter deg i godt humør. Ikke på grunn av temaet eller stykkets bakenforliggende virkelighet men fordi det er sprudlende og ellevillt teater på sitt aller beste. Absurd men uttrykkssterkt. Har du noen ledige timer i kveld, er ikke valget vanskelig.