Elliott Carter: Holiday Ouverture (1944), Symfoni nr. 1 (1942), Klaverkonsert (1964-65)
Nashville Symfoniorkester, dir.: Kenneth Schmererhorn, Marc Wait – klaver Naxos 8.559151
Han er som god vin, og blir bare bedre og bedre med årene. Elliott Carter er en av de mest markante komponistene i dag. Ofte spilles han på våre kammermusikkfestivaler. Selv om han nå går i sitt 96. år er han aktiv som komponist som aldri før. Nylig debuterte han som operakomponist med What Next? Glem heller ikke hans Grammy-vinnende fiolinkonsert som er karakterisert som en av de viktigste i nyere tid.
På denne CD’en får vi oss presentert et par av hans verk fra 40-tallet og hans klaverkonsert fra 60-tallet som ble skrevet i anledning Stravinskijs 85-ås dag. Førtitallsverkene er tidstypiske for musikk fra den gangen mens klaverkonserten er holdt i et behagelig serielt tonespråk, faktisk ga den meg assosiasjoner til Stravinskijs senere verk. Det var vel også meningen for Stravinskij skrev også kort-kort og konsis seriell musikk sine siste leveår.
En komponist som er i stand til å forlenge den aktive delen av livet sitt så lenge som Carter – vi kan bare huske Berthold Goldschmidt i farten som det kan sies noe tilsvarende om – har opplevd det meste som menneske og musiker. I sin første tid fulgte han begeistret den nye bølgen med seriøs tonal amerikansk samtidsmusikk slik den framsto med Barber, Copland og flere. Etter dette, som vi hører i klaverkonserten, utviklet han sitt eget tolvtonespråk og en definitiv modernistisk stil uten å skjære ut i spekulativt pling-plong.
Som seriell komponist er han banebryter i USA. Ingen har som han viet en stor del av sin komponistgjerning til denne musikkretningen og det er ikke for mye å ta i å karakterisere ham som den ledende amerikanske modernisten blant komponister de siste tretti år. Internasjonalt står han også i en særstilling, noe hans brede og hyppige framføringer på kammermusuikkfestivaler i Europa kan fortelle om.
Av komposisjonene her er Holiday ouverture et fest-verk skrevet for å hylle frigjøringen av Frankrike. Bravurmusikk med store forbokstaver og et festlig og sprudlende verk.
Symfonien har fått tittel nr. 1, selv om han aldri skrev noen symfoni nr. to. Den ble påbegynt på 30-tallet og fullført i 1942. Jeg hører tydelig at den tidens amerikansk orkestermusikk gjør sin innflytelse, her er det tydelige reminser til samtidige komponister.
Klaverkonserten er et svært sympatisk stykke musikk. De som opplever seriell musikk som ytterst uforståelig vil med dette verket kunne oppleve at denne type musikk også har sine tiltalende sider. Her er de dynamiske effektene filt godt ned. I stedet opplever vi en konsert hvor vi tydelig hører dialogen mellom soloinstrument og orkester. Sympatisk og faktisk stemningsfullt!
Denne CD’en gir på ingen måte noen fyldestgjørende presentasjon av Carters musikk. For å gjøre dette må vi gå inn i hans kammermusikalske verk i første rekke. Men disse tre komposisjonene gir et sympatisk bilde av en komponist som står i første rekke i verden i dag. De gir oss lyst til å høre mer.
